Zotero og Inciteful

Etter lanseringen av ChatGPT i november i fjor, må vi kunne si at vi har beveget oss inn i en storm av nye tjenester. Å sjekke ut alt som dukker opp, krever minst en utvidelse av døgnet til 48 timer og at andre arbeidsoppgaver settes på vent. Heldigvis får jeg mange relevante og gode tips, ikke minst via Twitter, og jeg prøver ut noen av de som vekker størst interesse. For en stund siden ble jeg tipset om tjenesten Inciteful, riktignok ikke helt ny, men som litt enkelt sagt kan hjelpe deg med å finne relevant litteratur raskere. Og grunnen til at jeg la merke til denne tjenesten i det som vrimler forbi, var koblingen den har til Zotero og måten tjenesten er bygd opp på.

Jeg har prøvd å bruke tjenesten og den fungerte ganske greit. Inciteful tilbyr p.t. to verktøy – Paper Discovery (PD) og Literature Connector (LC). Med den første, PD, kan man med å oppgi en DOI fra en artikkel («seed paper»), få tjenesten til å bygge opp et nettverk av forskningsartikler basert på siteringer, presentere beslektet litteratur i et grafisk grensesnitt. Med beslektet kan du få vist både lignende litteratur, det som anses som sentral litteratur på feltet i tillegg til sentrale forfattere og institusjoner innen feltet. Det andre verktøyet, LC, er laget for å bygge forbindelser mellom ulike fagfelt. Med utgangspunkt i to fagartikler kan LC gi det en interaktiv visning av hvordan disse artiklene evt. er forbundet med hverandre.

Kort oppsummert kan man forstå Inciteful som et verktøy som ut fra din(e) valgte siteringer bygge og analysere den underliggende strukturen mellom artikler i ulike fagområder. Dette i motsetning til tradisjonelle databaser hvor en fagartikkels betydning måles etter antall siteringer og emneord som passer til søket. På hjemmesida finner du mer informasjon om tjenesten og hvordan du kan bruke den. Erfaringsmessig får du mer ut av slike verktøy hvis du setter deg skikkelig inn i verktøyet før du tar det i bruk.

Så til forbindelsen mellom Inciteful og Zotero. Det er nemlig utviklet en plug-in som gjør det mulig å søke i Inciteful fra Zotero. Den kan du enkelt laste ned og installere hvis du vil (https://github.com/inciteful-xyz/inciteful-zotero-plugin). Det er forøvrig svært enkelt å overføre referanser fra Inciteful til Zotero.

Bibliografiske opplysninger:

Weishuhn, M. (2023). Inciteful: Citation network exploration. https://inciteful.xyz/

Hva skjer i bibliotekskranken?

Forleden kom jeg over en interessant artikkel i det danske bibliotekbladet Revy hvor to tidligere NTNU-kollegaer (Kilvik og Lamøy, 2023) gjorde rede for en undersøkelse for å få mer kunnskap om brukermøtene i bibliotekskrankene (TREFF-prosjektet). Omtrent samtidig gjennomførte egen organisasjon en telling lokalt for å finne ut hva slags henvendelser vi får fra våre brukere. Nå har vi telt opp og gjort noen enkle analyser av tallene fra «mitt» campusbibliotek og i dette blogginnlegget relaterer jeg resultatene fra denne tellingen med resultatene fra NTNU.

Etter en ukes telling er naturlig nok datagrunnlaget ganske begrenset, og resultatene må forstås med det forbeholdet. Men vi skal telle mer senere i vårsemesteret, og da blir det interessant om resultatene peker i samme retning. Da vil vi også ta med tiden brukt på de ulike henvendelsene.

Det er mange ulike oppfatninger av hva som skjer i skrankesituasjonen når bibliotekbruker møter bibliotekpersonalet, og hvilken betydningen dette møtet har. Ifølge Kilvik og Lamøy (2023) har «… de personlige møtene en verdi i seg selv, i tillegg skjer møtene innen en pedagogisk ramme …». Jeg og mine kollegaer har kanskje ikke vært spesielt opptatt av hva som skjer i skranken, men over år har vi vektlagt kvalitet og relevans i veiledningsskranken slik at brukerne skal oppleve at det er sammenheng mellom skrankemøtene og den omfattende timeplanlagte opplærings- og undervisningsaktiviteten vår. Det betyr at vi rent praktisk legger til rette for at kompetansedeling blant personalet skal finne sted ved at f.eks. alle tar del i de fleste arbeidsoppgavene og gjerne at undervisning og veiledning gjøres sammen med en kollega når gruppene er store. I den interne læringskulturen vektlegger vi også betydningen av både bredde og spesialisering blant personalgruppas medlemmer.

Å trekke bastante konklusjoner etter en uke telling, er som nevnt ovenfor ikke tilrådelig. Men vi synes likevel at tellingen ga noe interessant informasjon. Antallet henvendelser utgjorde f.eks. rett i overkant av 9 % av studentmassen, og hvordan det tallet var for NTNU-tellingen skulle vi naturligvis likt å vite. Men kanskje mer interessant var den store andelen henvendelser som kan rubriseres til å være av faglig art. Kilvik og Lamøy (2023) nevner den relativt lave andelen «Veiledninger» i sitt datamateriale, og at studentene i intervjuer hadde fortalt at de ikke visste hva de kunne spørre om og hvilken kompetanse som finnes blant de som arbeider i skranken. I denne sammenhengen viser Kilvik og Lamøy til forskning av Bøyum, Byström og Pharo som indikerer at møtene i skrankene ikke utnyttes fullt ut. Som vi ser av figuren nedenfor, så avdekket vår telling flere henvendelser i kategoriene «Referanser og litteraturlister», «IT-spørsmål» og «Veiledning». Størst «avvik» mellom TREFF-tallene og våre hadde i kategorien «Praktisk». For kategoriene «Samling og tilgang», «Lån» og «Annet» var antallet henvendelser noe lavere.

Hvorfor resultatene ble som de ble vet vi som sagt ikke, men vår foreløpige antagelse, basert på omfanget og fordelingen i kategoriene, er at studenter som eksponeres for bibliotekar og bibliotekarkompetanse i relevante undervisningssituasjoner, vil ta med seg denne erfaringen til møtene i veiledningsskranken.

Vi gleder oss til neste telling. Da skal vi også se på dette med tidsbruk for vi vet jo godt at henvendelsene varierer veldig i kompleksitet, og derfor vil tidsbruk være minst like viktig som å telle antall henvendelser og kategorisere dem.

Bibliografiske opplysninger:

Kilvik, A. & Lamøy, L. I. (2023). Møtet med brukeren i universitets- og høgskolebibliotek. Revy, 46(1), 17-20. https://doi.org/10.22439/revy.v46i1.6825 

1100 velskrevne sider og litt til

Jeg har nettopp avsluttet en roman som jeg vil anbefale. Er du glad i romaner hvor livene til enkeltmennesker og familier forbindes til historiske steder og perioder, byr denne mursteinen av en bok på mange sterke, ja til tider smertefulle leseopplevelser.

Å beskrive en slik roman kort og uten å avdekke for mye av innholdet er ikke helt enkelt. Men la meg likevel prøve, med god assistanse av ChatGPT: Det åttende livet (til Brilka) av Nino Haratischwili tar deg med på en reise gjennom åtte generasjoner av en georgisk familie. Gjennom historiene til kvinnene i familien, fra tiden da Georgia var en del av det russiske imperiet til Sovjetunionens fall, får vi både et innblikk i landets turbulente historie og samtidig en fortelling om kjærlighet, tap og overlevelse. Romanen er fantastisk godt skrevet og full av levende karakterer som vil bli med leseren lenge etter at boken er ferdiglest. Og har du ikke historiens tidslinjer klart for deg, får du en kort gjennomgang av Georgia sin historie fra 1783 helt bakerst i boka.

Bibliografiske opplysninger:

Haratischwili, N. (2022). Det åttende livet (til Brilka). Aschehoug. 

Mens vi klør oss i hodet …

De siste par uke ble en smule begivenhetsrike. Jobbing, legebesøk, møte med NAV, en skikkelig skattesmell, nytt førerkort, prøvekjøring av bruktbil, en lei strekk i en leggmuskel, ja, det ble rett og slett litt mye å bry seg med. Men som pendler har jeg jo tida fra og til arbeid på toget, og den pleier jeg å bruke godt. Jeg kom blant annet over en god artikkel som jeg delte med kolleger og som jeg nå kom på at jeg kunne nevne kort her på bloggen.

Det er jo snakk om kunstig intelligens i alle kanaler for tiden. Og utviklingen går sin gang og stopper på ingen måter opp, den ser snarere ut til å akselerere. Og diskusjonen om hva kunstig intelligens har nådd de fleste noenlunde oppegående mennesker, og det er jo alltid interessant å høre hva ulike yrkesgrupper og profesjoner mener om fenomenet. Fastlegen og bilselgeren var innom temaet, likeså NAV-kontakten for å nevne tre eksempler. Jeg og mine nærmeste kollegaer brukte en halvtimes tid av et personalmøte helt i begynnelsen av januar til å se litt nærmere på ChatGPT, og siden har temaet dukket opp jevnlig rundt lunsj- eller kaffepausene våre. At ChatGPT f.eks. dikter opp kilder fant min gode kollega Vegard ut tidlig i januar.

Det var derfor med litt spenning at jeg kastet meg over artikkelen «ChatGPT: Implications for academic libraries» som dukket opp i RSS’ene jeg følger. Heldigvis viste det seg fort at diskusjonene og erfaringene mitt nærmeste kollegium har hatt om ChatGPT og kunstig intelligens, i stor grad var overensstemmende med innholdet i artikkelen. Forfatterne, Cox og Tzoc, går systematisk og saklig igjennom hva kunstig intelligens er eksemplifisert med ChatGPT, og hvordan de ulike tjenesteområdene hvor bibliotekarprofesjonen må forvente påvirkning fra kunstig intelligens. Og i likhet med meg og mine kollegaer, velger forfatterne en konstruktiv, men kritisk og kunnskapsbasert tilnærming til fenomenet. Og det liker jo jeg…

Bibliografiske opplysninger:

Cox, C. & Tzoc, E. (2023). ChatGPT: Implications for academic libraries. College & Research Libraries News, 84(3). https://doi.org/10.5860/crln.84.3.99 

Oppfølging av «Hvordan følger du med?»

Søndag formiddag og litt for mange kuldegrader til utendørsaktiviteter innbyr til en liten selvrefleksjon. Og i dag tenker litt på hvordan jeg rent praktisk og på andre måter forholder meg til og påvirkes av informasjonen jeg leser. Jeg er overbevist om at det å bli utsatt for en så omfattende menge informasjon gjør noe med meg, oss og samfunnet vi lever. Og ikke nok med – alle de ulike rollene som konstituerer meg og deg, endres også. Rollen «privatpersonen» påvirkes, det samme gjør rollen «yrkesutøver», «samfunnsborger» osv. Slik sett er dette innlegget en slags forlengelse av forrige blogginnlegg «Hvordan følger du med?»

Fra jeg sto opp i ni-tiden og spiste frokost har jeg forholdt meg til massevis av ulike informasjonskilder og de har kommet til meg gjennom de kanalene jeg nevnte i «Hvordan følger du med?». Som aleneboer, og b-menneske av typen morragretten, taus og sur, begynte jeg dagen med å sjekke mobilen og de ulike appene som sørger for at jeg får nyheter (lort og kanel i en uskjønn blanding) servert like ferske som det oppvarmede rundstykket med ost og eple som jeg spiste til frokost. Ja, på mange måter er informasjonen inn like livsnødvendig som dosen med medikamenter som gikk ned etterfulgt av et glass appelsinjuice.

I dag har jeg derfor rukket å lese et par nyhetsbrev om bl.a. konkursene i to amerikanske banker og hva det kan bety og være indikasjoner på. Litt om kunstig intelligens var det også, men det er jo litt gamle nyheter allerede og ikke veldig interessant som nyhet. Så har jeg oppdatert meg litt på utviklingen på verdens børser sist uke, samt svekkelsen av den norske krona og renteutsiktene her hjemme. Så har jeg fått med meg at den siste boka til økonomiprofessoren Mariana Mazzucato om den internasjonale rådgivningsbransjen, er underveis fra bokhandleren, og den gleder jeg meg til å lese. Apropos bøker, jeg så at høyreleder Solberg har begått en bok, og av anmeldelsene og omtalene ser jeg at hun har endret syn på statens rolle i næringsutviklingen. Det passer jo fint med Mazzucatos tese om sosialisering av risiko og privatisering av gevinstene som en av bærebjelkene i moderne økonomisk teori … Så har jeg lest litt mer i den fantastiske romanen «Det åttende livet (til Brilka) av Nino Haratischwili. Den er som velsmakende sjokolade som bare kan inntas i små mengder, og har du lest boka skjønner du hva jeg hinter til. Litt oppdatering om krigen i Ukraina har det også blitt. Mest interessant i dag var kanskje likevel et par tweeter fra Helge Høivik som henledet oppmerksomheten min på Gutenbergparentesen. To av kildene som fulgte tweetene til Helge finner du nedenfor, og jeg vil vel anbefale kronikken – den er leseverdig hvis du vil forstå mer av det som har skjedd før og som vi står midt oppe i nå selv om den er noen år gammel.

At vi lever i omskiftelige tider, er det kanskje ikke så mye diskusjon om. Det har vi strengt talt alltid gjort, selv om tempoet på endringene naturligvis kan diskuteres. Hva alt av endringer betyr for oss som enkeltindivider, institusjonene og samfunnet vi til sammen utgjør, er på ingen måter gitt eller fastlagt. Noen endringer blir formidlet som revolusjonerende, andre lanseres i det stille og nesten uten oppmerksomhet. Generelt følger sosial praksis, lover og reguleringer etter at teknologien har etablert seg. Midt i det hele befinner vi mennesker oss, med våre ønsker, behov, bekymringer, styrket, svakheter og fysiologi ganske så lik mennesker før og etter oss. Det mennesker oppfatter som naturlig og riktig, vet vi endrer seg over tid, til jammer og bekymring for noen, til applaus og jubel fra andre. Så mens noen oppfatter at vi lever i et kaos omgitt av trusler, oppfatter andre det som at vi lever i en tid med uante muligheter. Begge opplevelsene er forståelig og kan være godt være subjektivt sanne i en forstand. At det objektivt stiller seg annerledes, kan vi underbygge med faktuell kunnskap. Men kunnskapsresistens er en lei nøtt å knekke. Teknologien, forstått som mer enn det du kobler til for å få ladet opp, utgjør uansett en viktig rolle i dette. Leser du kronikken til Sauerberg vil du raskt forstå at teknologien påvirker deg som privatperson, yrkesutøver, pensjonist eller samfunnsborger enten du liker det eller ikke. Og gitt at utviklingen ikke stopper opp – det vil vel i så fall være første gang i menneskets historie – vil teknologien du omgir deg med i dag og i morgen – som privatperson eller yrkesutøver – utgjøre en sentral ingrediens i livet du lever.

Hvordan andre økonomiske, sosiale og miljømessige faktorer spiller sammen og utvikler seg, synes jeg der er fryktelig vanskelig å si noe sikkert om. Tenk bare på hvor essensielt russisk gass ble ansett for europeisk energiforsyning for bare noen få år siden. Etter at den gradvis falt bort i forbindelse med Russlands angrep på Ukraina i 2022, selv om jeg strengt talt mener det bør føres tilbake til Russlands ulovlige annektering av Krim i 2014, aktualiserte det over natta mange tilsynelatende «nye» problemstillinger og diskusjoner knyttet til det grønne skiftet. Disponering av land- eller sjøarealer har opp gjennom historien alltid vært et stridstema, enten arealet er brukt til matproduksjon (som også er energiproduksjon!) eller annen økonomisk utnyttelse. Likeså mulighetene for metallutvinning. På Finnskogen var det f.eks. mange konflikter og rettssaker om utnyttelse av skogressursene ettersom skogfinnene, som etablerte seg der i perioden 1575-1660, og etniske nordmenn og svensker ville bruke skogen til ulike ting og dermed førte til konflikt. Strengt talt burde vi ikke være overrasket, verken over Fosensaken eller hvordan diktaturer opptrer eller energiforsyningens betydning for et samfunn, men det er en litt annen diskusjon hvor fraværet av historisk kunnskap og dyrekjøpte erfaringer ble byttet ut med naive nyliberalistiske økonomiske forstillinger om en bedre verden basert på kjøp og salg. Når noen påstår at EU er et fredsprosjekt og freden i Europa etter andre verdenskrig oppsto fordi man begynte å handle med hverandre (kull- og stålunionen), mener jeg det er feil, at det er en myte og en omskriving av historien. Freden kom på plass fordi noen imperialistiske land tapte krigen(e). Tyskerne måtte til og med tape krigen to ganger, med enorme omkostninger, før de endelig innså at de måtte gi opp sine rasistiske forestillinger om «lebensraum» for herrefolket. Også andre land (f.eks. Nederland, Spania, Portugal, Frankrike, Belgia og Italia) tapte koloniene sine. Når koloniene var borte og det eneste som var igjen var noen rykende ruinhauger etter krigen som endelig var avsluttet, måtte disse landene etablere noe nytt og annerledes – venner og fiender hadde ikke noe annet valg enn å samarbeide. De kunne ikke lengre basere sine økonomier på å utnytte andre lands ressurser med hjelp av våpenmakt og undertrykkelse. Og nå skal Russland tape sin imperialistiske rester i Ukraina og Georgia – det er i hvert fall mitt håp.

Bibliografiske opplysninger:

Rettberg, J. W. (2009). På vei ut av gutenbergparentesen: Lesaren i ei elektronisk verd [lysark]. https://www.slideshare.net/jilltxt/lesaren-i-ei-elektronisk-verd-korleis-litteratur-og-lesarar-blir-endra-p-net-presentation

Sauerberg, L. O. (2008, 5. mars). Gutenberg-parentesen: Kronik. Jyllands-Posten. https://jyllands-posten.dk/debat/kronik/ECE4092679/kronik-Gutenberg-parentesen/