I våre dager er informasjonsflommen vi utsettes for enorm. Og i med at oppmerksomhet er en ressurs som er begrenset, kan det være lurt å ha en strategi for hvordan man møter flommen av nyheter. Min strategi er todelt – en bevisst og en tilfeldig. Hvilken som fungerer best, skal jeg ikke uttale meg om. Men den siste innbefatter det som litt mer eller mindre tilfeldig dukker opp i Twitter og enkelte andre SoMe-kanaler jeg bruker jevnlig. Den hakket mer bevisste strategien består i å følge med på utvalgte faglige kilder innenfor aktuelle fagområder. Det gjør jeg i hovedsak på to måter: Jeg bruker tjenesten BrowZine for å følge utvalgte tidsskrifter som varsler meg når det er publisert nye utgaver/artikler i de enkelte tidsskriftene. Jeg har også satt opp lignende litteraturovervåkning av tidsskrifter via Ebsco. Så bruker jeg RSS for å følge med på andre typer kilder, og i dag har jeg oppdatert RSS-verktøye mitt som du kan se her: https://klausjt.wordpress.com/rss-lister/. Dette er faktisk bare et enkelt regneark som er lenket opp mot WordPress-bloggen og som jeg vedlikeholder i ny og ne. Og den siste kanalene, som jeg bruker litt mer tilfeldig og på utprøving er RSS-nyhetsstrømmer i Zotero. I sum gir dette meg altfor mye å følge med på… 🙂 Har du noen tips om hvordan du takler informasjonsflommen, tar jeg gjerne i mot!
Jovisst, stor verdi og stor betydning
Forleden dag hadde jeg gleden av å bli kjent med nok en ny bibliotekarstudent som er ute i sin første praksis. Som en del av det planlagte opplegget tok jeg også denne gangen en prat med studentene om hva fagbiblioteket er og hvilken rolle det kan ha i framtiden. Det mener jeg bør være relevant for en student født i 2001 med et forhåpentligvis langt bibliotekarliv foran seg!
I en slik diskusjon er det naturligvis mange trender og elementer som samvirker og trekker i litt ulike retninger, og jeg og mine kollegaer lokalt vokter oss vel for å påstå at vi sitter med fasiten. Men det er mange som har vært på banen før oss og uttrykt seg mer og mindre kunnskapsbasert og treffsikkert om fagbibliotekenes verdi og framtidige rolle, og disse eksemplene bruker jeg i samtalene med studentene. Et av de konstruktive eksemplene vi bruker er Angladas artikkel «Are libraries sustainable in a world of free, networked, digital information?» fra 2014 hvor forfatteren diskuterer fagbibliotekenes framtid under digitale betingelser. Nesten 10 år etter er det interessant å vurdere verdien av hans spådommer, og ikke minst hva som preger diskusjonene lokalt.
Sist sommer valgte bibliotekdirektøren ved min institusjon hvor jeg jobber å si opp i protest mot universitetsledelsen som avblåste en langtkommet prosess for samlokalisering av tre fysiske biblioteker. Å snakke om snøen som falt i fjor er som regel lite interessant, men jeg synes altså det er nyttig for i det minste å slippe og gjenta feilene fra tidlige tider. For i debattinnleggene som fulgte oppsigelsen kunne vi mer enn ane at samlokaliseringen ble ansett som for dyr og at det ble stilt spørsmålstegn fra ledelsen om et slikt prosjekt hadde tilstrekkelig verdi for universitetet. Et av de sentrale premissene for å foreslå en samlokalisering var å vri bruken av begrensede personalressurser (bibliotekarene) fra fysisk drift til andre tjenester. Og dette var godt faglig begrunnet, ikke minst gjennom analyser av omgivelsene biblioteket leverer tjenester til. Nedenfor finner du en sentral kilde i analysen som lå til grunn. Når ledelsen valgte å ikke samlokalisere, falt naturligvis mye av begrunnelsene og forutsetningene som lå til grunn for å foreslå samlokaliseringen også bort. Og dette vil jeg og kollegaene mine slite med i årene som kommer, dessverre.
For noen dager siden ble jeg gjort kjent med begrunnelsen for at et forskningsmiljø ved universitetet mitt hadde vunnet kampen om et forskningsprosjekt i sterk konkurranse med andre forskningsmiljøer. Det gjorde meg både glad og stolt at våre relativt unge forskningsmijøer markerer seg og når fram i slike konkurranser. Enda mer stolt og glad ble jeg over et av argumentene som i tildelingen ble trukket fram og fremhevet spesielt som en styrke ved søknaden: Involveringen av bibliotekarer med lang erfaring og kompetanse med systematiske litteratursøk/oversikter. Når man ikke lokalt oppfattes som verdt å satses på (jeg holder festtalene utenfor), er det i det minste godt å se at eksterne aktører ser og bekrefter verdien av det kollegaene mine jobber hardt og målrettet med.
Lokalt har vi over flere år jobbet hardt med å prioritere vår viktigste innsatsfaktor – personalets arbeidstid, kompetanse og erfaring. Gjennom styring av den viktigste bidragsyteren til kvalitativt gode, relevante tjenester og utvikling av nye, har vi kommet et stykke på vei med å etablere nye oppfatninger av hva fagbiblioteket og bibliotekarene bidrar med av verdi for studenter, undervisere, forskere og institusjonen. Arbeidet er krevende og vi skulle nok gjerne opplevd mer støtte i transformasjonsarbeidet som pågår ved siden av den daglige driften. Stadige kutt i og kamper om personalressursene bidrar ikke positivt. Anglada sier i sin artikkel at det å bidra til nye stereotypier av hva bibliotekarer bidrar med er den viktigste oppgaven for de som skal inn i dette yrket. Og med det minner Anglada meg om at motstanden mot endringer ikke nødvendigvis er sterkest innenfra en profesjon. Også utenfra er det krefter som, basert på lettvint synsing og feilaktige antagelser, legger hindringer i veien.
Bibliografiske opplysninger:
Anglada, L. (2014). Are libraries sustainable in a world of free, networked, digital information? El Profesional de la Informacion, 23(6), 603-611. https://doi.org/10.3145/epi.2014.nov.07
Oxford Research. (2018). Analyse af det fremtidige behov for forskningsbiblioteksbetjening: For Kulturministeriet og Uddannelses- og Forskningsministeriet. Oxford Research. https://oxfordresearch.dk/wp-content/uploads/2020/12/Behov-for-forskningsbiblioteksbetjening-OXFORDRESEARCH.pdf
Å knekke koden
I våre dager ser alle organisasjoner tilsynelatende ut til å være opptatt av kompetanseutviklingen blant sine tilsatte. Spesielt i bransjer hvor endring og omstilling av ulike grunner er en mer eller mindre alltid tilstedeværende faktor, har kompetanseutvikling gjerne stått høyt på agendaen. Og i lærebøker om organisasjonsutvikling er da også lærende organisasjoner et fenomen som gjerne vies mye plass.
Lokalt har jeg og mine kollegaer over tid slitt med å finne en form og et innhold på kompetanseutviklingen som klarer å forene det teorien sier vi bør gjøre og det vi gjør rent praktisk i en travel arbeidshverdag. Jeg tror på ingen måte at vi har vært en versting på feltet, og når vi ikke har fått det helt til så skyldes det antagelig mange faktorer. Men hos oss kan vi i hvert fall ikke bruke unnskyldningen at vi ikke visste bedre. For vi har gjentatte ganger forsøk å finne en måte å jobbe med kompetanseutviklingen uten at vi er kommet fram til «gulloppskrifta».
Siden nyttår har vi hatt 2-3 relativt kort økter/seminar hvor vi forsøker å heve kompetansen internt. Min foreløpige opplevelse er at vi nå er nærmere det å knekke koden for kompetanseheving enn noen gang før. Det å trekke bastante konklusjoner etter så kort tid er naturligvis umulig, og jeg er veldig spent på om vi klarer å holde trykket oppe over tid. Når det er sagt så tror jeg at vi i det minste har erfart noe om innsatsfaktorene som må være til stede, og nedenfor vil jeg prøve å beskrive betydningen av noen av disse. Rekkefølgen er jeg ikke så opptatt av da jeg tror det er samspillet mellom de ulike faktorene som er det avgjørende.
Arbeidsmiljøet og organisasjonskulturen er etter min oppfatning sentrale faktorer i arbeidet med å heve kompetansen. Ofte vil det som kjennetegner gode arbeidsmiljø og en positiv organisasjonskultur, både være en forutsetning for og bidra til en positiv utvikling av kollegiets kompetanseutvikling. Her gjelder også det motsatte. Det kan lett komme et ras av populære ledelsessvada når man snakker om arbeidsmiljøet og betydningen det har, men jeg tror det er av liten verdi hvis ikke alle rent faktisk i hverdagen sin opplever og kjenner på betydningen av sitt ansvar og bidrar inn i fellesskapet. I dette ligger også ting som gjensidig respekt for hverandre som mennesker, god rolleforståelse og en klar prioritering av oppgavene som skal løses. Hvor mye og på hvilken måte bidragene kommer, er kanskje ikke det viktigste fordi kompetansen og erfaringene vil variere i slike grupper.
Videre tenker jeg at arbeidet med kompetanseutviklingen må ha en solid forankring i mål og strategier. Her er det viktig med en felles målforståelse og at institusjonens brede og overordna målsetninger brytes ned til konkrete og forståelige målformuleringer for arbeidsfellesskapet. Hvis ikke retningen på kompetanseutviklingsarbeidet peker i en tydelig retning, dvs. å tilfredsstille faktiske, reelle behov, vil motivasjonen og lysten til å lære nytt og endre egen praksis forsvinne som dugg for sola.
Hvis ikke kompetanseutvikling kommuniseres og gjennomføres som et viktig og prioritert organisasjonsutviklingstiltak, kan man egentlig glemme hele greia. Mange vil kanskje mene at lederne har et ansvar også her, og det har de naturligvis på et overordnet nivå. Ledere har ofte rettet sin oppmerksomhet mot ledelse generelt og administrative krav og gjøremål, og det går gjerne på bekostning av noe da de ofte er kronisk overarbeidet. Følgelig tenker jeg at dette «noe», i denne sammenhengen kompetanseutviklingen, skal være forankret i ledelsen, men at den daglige oppfølgingen og gjennomføringen helt utmerket godt kan ligge lengre ned i organisasjonen hvor man faktisk kjenner at skoen klemmer og behovene/mulighetene eksisterer. Ledelsen skal forsikre seg om at kompetanseutvikling finner sted og har riktig retning for organisasjonen som helhet, men det er altså ikke de som skal gjøre det. Så må vi ikke glemme at ledere har behov for kompetanseutvikling.
I vår sektor har man, etter min mening, i overkant stor tro på formell kvalifisering. Det er jo ikke så merkelig tatt i betraktning av at det er sertifisering vi delvis lever av og for. Jeg tror absolutt på betydningen av formelle kvalifikasjoner, det er bra og helt nødvending, men vi må nok innse at operativ kompetanse, praktisk erfaring og innsikt også spiller en viktig rolle. Det er derfor av stor betydning at kompetanseutviklingstiltak omfatter ulike typer kompetanser og kvalifikasjoner.
Kompetanseheving gjennom ansettelser har tradisjonelt vært en metode for å skaffe ny og ønsket kompetanse. Nå signaliseres det fra myndighetene en strammere pengebruk i UH-sektoren, og det kan fort bety at kompetanse som går ut fordi folk slutter eller blir pensjonister, ikke erstattes i det hele tatt. Dette stiller organisasjonen overfor nye problemstillinger, og understreker behovet for både bedre oversikt over kompetansen man har og behovet for kompetanseutvikling for de som allerede er i organisasjonen. En ting er man ikke vet hvilken kompetanse som forsvinner før den faktisk er borte, en annen ting er hvordan man skal utvikle kompetansen man trenger hvis man ikke vet hvor man skal. Utlysningene og rekruttering til stillinger i sektoren er slik jeg har lest dem ofte generelle og tradisjonelle, og jeg tror det er på høy tid med en mer strategisk, aktiv og målrettet rekrutterings- og utlysningsprosess.
Vi har ikke gjort en samlet evaluering av øktene med kompetansehevingen vi har gjennomført. Men jeg håper og planlegger for at vi kan få tid til en samlet vurdering som en del av den årlige evalueringen mot slutten av året hvor vi har et evaluerings- og planleggingsseminar. Da må vi se på både form, innhold og organisering i tillegg til hvordan kompetansehevingen oppleves og hvilke resultater/endringer den har bidratt til.
Avslutningsvis vil jeg nevne betydningen kompetanseheving har for omstilling, effektivisering og utvikling av nye roller og tjenester. Å sørge for at det skjer en faglig utvikling av alle medarbeidere er noe de fleste organisasjoner derfor ønsker å legge til rette for. Men ønsker er en ting, hva som skjer kan være noe annet. Her tror jeg det ligger muligheter for arbeidsgivere som ønsker å ha et kvalitativt forsprang på konkurrentene når kampen om arbeidskraften blir sterkere. Jeg er ganske sikker på at betydningen av de menneskelige faktorene blir større i framtiden.
ChatGPT sier du? Gjesp…
Snakkisen de første to månedene i 2023 blant norske akademikere, i den grad man forestiller seg at Khrono gjenspeiler det som rører på seg i sektoren, ser ut til å være kunstig intelligens representert ved ChatGPT. Etter uttesting i liten skala har jeg som foreløpig konklusjon kommet til at kunstig intelligens ikke skiller seg så veldig fra den naturlige intelligensen. Den varierer, den også…
Om diskusjonene/meningsutvekslingene ikke alltid har vært veldig spenstige så har det likevel vært litt artig, det skal jeg være den første til å innrømme. Underholdningsverdien, enten den uttrykkes frivillig og med hensikt eller mer indirekte og ufrivillig, er jo alltid til stede. Skråsikkerheten, uavhengig av om du er for eller imot fenomenet kunstig intelligens, er det jo interessant å merke seg. Avvisningen av fenomenet likeså. Og mønstrene for å diskutere fenomenet og bekymringene som kommer til uttrykk- ja, det meste i diskusjonen ser ut til å følge i vante spor.
Det mange har fått med seg, men kanskje ikke tenkt så mye på, er at fenomenet kunstig intelligens har vært her en god stund allerede, og det bygges inn i stadig flere av verktøyene vi bruker. Enten vi snakker om de nye bilene som nordmenn kjøper i bøtter og spann for å ta vare på miljøet, eller elektroniske tannbørster for en sunn og god tannhelse, så snakker vi om områder hvor teknologien er i bruk av oss alle daglig. Og da har jeg ikke nevnt alle de andre elektroniske duppedingsene vi fyller livene, og etter hvert skuffene, våre med. Det er «mætt i» kunstig intelligens overalt.
I dag har jeg brukt noen få minutter på en YouTube-film som fortalte meg hvordan kunstig intelligens er innebygd i Excel. Gjennom praktiske demonstrasjon viste filmen hvordan kunstig intelligens er på plass og brukes i mønstergjenkjenning, analyse av data og formelskriving for å nevne noen eksempler. Og det er jo bare en av tusenvis av applikasjoner hvor kunstig intelligens er i bruk. Nyttig? Utvilsomt. Vil jeg anvende det? Ja, helt sikkert. Hvis du ikke har tenkt over hvordan kunstig intelligens vil påvirke og endre arbeidsdagen din, tror jeg du skal begynne å tenke litt grundigere på det.
Blir vi dummere av dette? Tar maskinene over for menneskene? Og har vi noe valg – kan vi være for eller imot kunstig intelligens? Tja, jeg har heldigvis ikke svaret på hvordan framtiden blir. Jeg vet ikke en gang om kalkulatoren er årsaken til at så mange sliter med å skjønne enkel prosentregning, skjønt jeg tviler på sammenhengen. Erfaringmessig ser menneskene ut til å bruke teknologi på stadig flere livsområder i takt med at den blir billigere, bedre og mer anvendbar. Vi ikler oss teknologien rett og slett, noe vi med briller/linser har erfart i årevis allerede. Og de som har en pacemaker operert under huden, ser ut til å foretrekke det framfor alternativet for bare å nevne et annet eksempel. Foreløpig bruker vi teknologien i stor grad for å reparere skader, men teknologien for å forhindre og forutse skader/ulykker er jo allerede på plass i bilene og flyene. Å tro at bruken stopper der, er nok både naivt og kunnskapsløst uavhengig av hvor langt eller kort tidsperspektiv du opererer med. Men er du nysgjerrig og glad i en meningsutveksling i ny og ne, vil dilemmaene og problemstillingene teknologien fører med seg, være en utømmelig kilde til nye diskusjoner, enten det skjer som samtaler over middagsbordet eller i form av krigstypeoppslag i mediene.
Vel anvendt overskuddsmateriale
En stund tilbake leste jeg med stor interesse boka «Tilbake til Lemberg» av juristen Philippe Sands. Arbeidet med kildematerialet til den boka resulterte i et omfattende overskuddsmateriale, og med ytterligere graving i arkiver og sammenstilling av publiserte og upubliserte kilder, skrev Sands boka «Skyggespillet» hvor han beretter den uhyrlige historien om livet og skjebnen til SS-offiseren Otto von Wächter.
Man kan saktens spørre seg hvilken relevans det har å skrive og lese bøker om forlengst avdøde nazister som Wächter. Til det er det bare å konstantere at vi ett år etter Russlands angrep og invasjon av Ukraina igjen opplever overgrep og massedrap på uskyldige mennesker i Europa i en skala vi trodde hørte historien til. Wächter var under andre verdenskrig nazistenes guvernør for Galicja i dagens Ukraina, og han var ettersøkt for drapet på mer enn 100 000 mennesker. Wächter klarte tilsynelatende å holde seg skjult, og unngikk å bli stilt til ansvar for sine handlinger før han døde i Roma i 1949. Men selv om Wächter er hovedpersonen i beretningen, forteller Sands også historien om hvordan Wächters familie, venner, bekjentskapskrets og sosiale nettverk bortforklarte og selv unnlot å ta et oppgjør med nazistiske vrangforestillinger, holdninger og forferdelige overgrep.
Noe av det mest interessante i «Skyggespillet» er nettopp hvordan fortidens mørkeste kapittel i europeisk historie, innhenter oss og minner om hvordan helt normale mennesker, på opportunistiske vis nekter å forholde seg til fakta og ta avstand til egne valg. Selv med god kjennskap til fasiten har mennesket en bekymringsfull evne til å holde fast i politiske (vrang)forestillinger og rasjonalisere valgene man tok, og konsekvensene som fulgte. At demokratiet til alle tider har sine fiender er vel ingen nyhet, og jeg syntes det var interessant å lese og lære litt mer om Østerrike og hvordan den politiske høyresida planla og gjennomførte sitt mislykkede Junikupp i 1934 for å sette til side folkevalgte representanter, før de jublende ønsker nazistene velkommen da de inntok landet fire år senere.
Etter min mening er «Skyggespillet» ikke like stramt komponert og velskrevet som «Tilbake til Lemberg». Og til tider blir det kanskje også litt for detaljert og omstendig med Sands og juristens sans for detaljer. Med et stort persongalleri er det fort gjort å miste oversikten. Når det er sagt, så synes jeg boka er et svært solid stykke arbeid, og vel verdt timene det tok å pløye gjennom den.
Bibliografiske opplysninger:
Sands, P. (2021). Skyggespillet: Løgn, kjærlighet og rettferdighet langs nazistenes fluktrute. Press.
Klaus Jørans skriblerier 