Ved enkelte anledninger har jeg omtalt Resonans – en av Norges mest spennende kammermusikkserier ifølge seg selv – her på bloggen. I år er det sesong nr. 15 og har du ikke stiftet bekjentskap med en av de månedlige konsertene, som vanligvis avholdes på Friscena på Gjøvik kultursenter, har du hittil i år gått glipp av den briljante britiske stjernepianisten Benjamin Grosvenor, den ikke mindre fantastiske saksofonisten Jess Gillam, vår egen supertrompetist Tine Thing Helseth og universalhumoristmusikeren Egil Hegerberg. Slike a-lag av musikere, formidlere og underholdere har ofte med seg med et kremlag av medmusikanter, og det gjør hver konsert til helt unike musikalske opplevelser.
I går kveld var det «Bare Egil spellemannslag» som hadde tatt turen til byen ved Mjøsas vestlige bredd, og jeg røper ingen hemmelighet når jeg sier at kvelden ble en uvanlig festlig aften! Det var naturligvis utsolgt, det er ofte det på disse konsertene, og jeg kunne observere mange nye og til dels yngre fjes blant publikum. Og dette er et typisk kjennetegn ved Resonans – her er man ikke redd for å prøve ut nye ting selv om velprøvde oppskrifter også drar fulle hus av begeistrede musikkelskere. Så lenge kvaliteten står i høysete, trenger ikke folka bak Resonans bekymre seg for publikumsreaksjonene når vi inviteres på musikalsk reiser for å utforske så vel kjente som ukjente steder i musikkens verden.
Godt og vel et døgn etter at Resonans-publikummets øredøvende applaus stilnet av, og mange publikummere og musikere benket seg til et enkelt måltid og begeistret småprat i foajeen, sitter jeg i godstolen og nynner med på «Alle mine fine ugler» med et aldri så lite barnlig smil rundt munnen. Og – i morgen formiddag får jeg endelig høre Bachs Passacaglia «live» på hjemmebane i Hamar domkirke. Neste Resonans-konsert er forresten 22. mai!
Klaus Jørans skriblerier 