I fjor sommer publiserte jeg to blogginnlegg hvor det amerikanske begrepet «slow librarianship» sto sentralt. Forleden dag kom det en invitasjon til høstens to såkalte digitale kaffeslabberas i regi av Nasjonalt nettverk for undervisningsutvikling i bibliotek (Nanub), og spesielt i det ene, men egentlig i begge, vil det å forstå «slow librarianship» være avgjørende. Jeg har gjennom min praksis og erfaring sett at utenlandske konsepter (f.eks. «learning center») og ideer (f.eks. «information literacy») uten særlige refleksjoner, tas inn i vokabularet av norske bibliotekarer uten at praksisen egentlig endres vesentlig. Man ikler seg en ny kleshabitt uten å endre det underliggende, noe som kan gi utenforstående inntrykk av at profesjonen følger med i tiden, men egentlig uten at man gjør betydelige endringer i arbeidsmåter, kompetansekrav, organisering eller daglig praksis. Derfor vil jeg i dette innlegget prøve å reflektere litt om selve begrepet så jeg evt. kan delta i slabberasene med liv og lyst. De foregår dessverre de dagene jeg er til «lading» så vi får se om jeg faktisk orker å delta.
La meg begynne med det første ordet i begrepet. Ordet «slow» spiller naturligvis på dette med tempo. I våre dager preges vår aktivitet både profesjonelt og privat av et stadig høyere tempo hvor fleksibilitet og effektivitet er det sentrale. Teknologien endrer seg i et rasende tempo og åpner opp for nye muligheter, og vi opplever stadig nye uttalte og uuttalte krav om endringer i arbeidsmåter, kompetanse og organisering. Mye av dette understøttes av ledelsesteorier og -praksis, som nokså bevisstløst vil jeg mene, har hentet sine ideer og tankegods fra New Public Management-tenkningen, og som forsterkes av et stadig mer «bedriftstenkende akademia». For min egen del vil jeg bare minne om at midt oppe i alt dette står et biologisk vesen, som riktig nok er tilpasningsdyktig, men som også er relativt uforandret når det gjelder å prosessere, bearbeide og forstå informasjon og kontekst slik at det gir mening og forståelse.
Det andre ordet – «librarianship» – er litt vanskeligere fordi vi mangler en enkel og presis oversettelse av det på norsk. Mens bibliotekararbeid handler om de konkrete og observerbare arbeidsoppgavene bibliotekarer utfører, vil «librarianship» omfatte den profesjonelle praksisen, identiteten og verdigrunnlaget bak arbeidet. Ordet har derfor konnotasjoner til begreper som faglighet og ekspertise, profesjonsetikk, samfunnsoppdrag, omsorg for bibliotekbrukerne, kunnskapsforvaltning, pedagogisk virksomhet samt demokratiske og opplysningsmessige idealer.
Når vi snakker om «slow librarianship», er det altså ikke først og fremst snakk om å gjøre arbeidsoppgavene langsommere. Det er snarere en refleksjon over hva slags profesjon bibliotekaryrket skal være. Begrepet utfordrer en forståelse av bibliotekaren som en rasende effektiv tjenesteprodusent, og løfter heller fram bibliotekaren som veileder, pedagog, relasjonsbygger, kritisk samtalepartner og forvalter av kunnskap. I denne sammenhengen bør «librarianship» etter min mening forstås som «bibliotekfaglig praksis» eller «bibliotekprofesjonen».
Dette vil og bør ha konsekvenser for bibliotekarenes praksis. Når det gjelder fagbibliotekenes opplæringsvirksomhet (undervisning så vel som veiledning) så vil «slow librarianship» være knyttet til en bestemt forståelse av bibliotekarens rolle: Målet med bibliotekundervisning er ikke bare er å gjøre litteratursøk raskere og mer effektive, men å utvikle studentenes og den faglige ansattes dømmekraft, refleksjon og kritiske bruk av informasjon og kunstig intelligens. Her blir «librarianship» nesten synonymt med bibliotekets pedagogiske og verdimessige oppdrag, snarere enn selve tjenesteproduksjonen. Derfor kan man si at «slow librarianship» ikke primært handler om tempo, men om å insistere på at noen sider ved bibliotekfaglig praksis krever tid for å ha verdi. Å drive opplæringsvirksomhet – som bibliotekar eller bibliotek – uten en tydelig pedagogisk plattform er derfor i mine øyne uprofesjonelt. Eller som en annen sa om Beethovens femte: Det går en grense for hvor fort man kan spille den!
Tankene og refleksjonene i blogginnlegget er på ingen måter mine alene. Som alle andre bygger jeg, bevisst og ubevisst, på det jeg har lest og lært av fag og faglitteratur, og ikke minst det jeg har tilegnet meg av innsikt og erfaringer gjennom mer enn 30 år med brukermøter fra bibliotekfeltet. Å oppgi kildene er derfor ikke mulig. Ingen nevnt, ingen glemt!
Klaus Jørans skriblerier 