Fra Zotero til Obsidian: Mitt møte med en lovende, men litt krevende arbeidsflyt

I det siste har jeg jobbet litt med kombinasjonen Zotero og Obsidian. Nedenfor følger et KI-generert (Copilot) og lett bearbeidet blogginlegg basert på KI-chatten som har gått over noen dager.

---

---

Som universitetsbibliotekar er jeg alltid på jakt etter gode verktøy for å håndtere faglitteratur, egne notater og kunnskapsutvikling. De siste dagene har jeg derfor eksperimentert med en kombinasjon av Zotero og Obsidian med hjelp av Better BibTeX.

Konklusjonen er todelt:

• Potensialet er stort.
• Oppsettet var noe mer krevende enn jeg hadde forventet.

Målet

Målet var enkelt:

1. Lagre litteratur og PDF-er i Zotero.
2. Leser og annoterer PDF-er i Zotero.
3. Importere litteraturnotater til Obsidian.
4. Koble litteraturen til egne faglige refleksjoner, prosjekter og undervisningsopplegg.

I teorien en ganske elegant arbeidsflyt. I praksis krevde den en del konfigurasjon.

Hva fungerte enkelt?

Zotero

Zotero fungerer utmerket som før. Min bruk av Zotero kan beskrives gjennom disse punktene:

• Referansehåndtering og referansesamling
• PDF-lagring
• PDF-lesing
• Annotering
• Samlinger og mapper

Alt dette er gjennomarbeidet og intuitivt.

Better BibTeX

Better BibTeX (ofte forkortet BBT) er en populær og uunnværlig utvidelse (plugin) til referansehåndteringsprogramvaren Zotero. Den er spesielt utviklet for forskere, studenter og skribenter som bruker tekstbaserte verktøy som LaTeX, Markdown eller Quarto (ofte i kombinasjon med verktøy som Overleaf).

Installasjonen av Better BibTeX var enkel.

Den viktigste kontrollen var å verifisere at Zotero opprettet en Citation Key, eksempelvis:

>>vejlstrupFraSvarmaskineTil2026<<

Når denne finnes i Zotero, vet man at Better BibTeX fungerer.

Obsidian

Obsidian var relativt enkel å installere.

Jeg opprettet følgende mappestruktur:

01 Litteraturnotater

02 Emnenotater

03 Prosjekter

04 Undervisning

99 Maler

Denne strukturen skal skille mellom:

• litteratur
• faglige temaer
• prosjekter
• undervisningsarbeid

Der utfordringene begynte

Koblingen mellom Zotero og Obsidian skjer via pluginen:

>>Zotero Integration<<

Selve installasjonen var enkel. Utfordringen oppsto da jeg skulle lage et importformat som:

• importerte metadata
• opprettet et litteraturnotat
• lagret notatet på riktig sted

Dokumentasjonen stemte dessverre ikke alltid overens med det som faktisk ble vist i grensesnittet.

Litt tid til feilsøking

Det viste seg at:

>>Zotero Integration: Import Notes<<

og

>>Zotero Integration: 1 Litteraturnotat>>

ikke gjør det samme.

Jeg brukte derfor mer tid på å konfigurere:

>>Output Path<<

uten å forstå hvorfor notatene fortsatt havnet i roten av hvelvet.

Løsningen var at kommandoen:

>>Import Notes<<

ignorerte importformatet jeg hadde laget.

Først da jeg brukte kommandoen:

>>Zotero Integration: 1 Litteraturnotat<<

begynte systemet å respektere både mal og lagringsplassering.

Gjennombruddet

Da fungerte følgende:

Output Path:

>>01 Litteraturnotater/{{citekey}}.md<<

Resultatet ble at litteraturnotater automatisk ble opprettet i mappen:

>>01 Litteraturnotater<<

med innhold generert fra en egen mal.

Hva ser jeg som den største gevinsten?

Ikke nødvendigvis litteraturnotatene. Den virkelige styrken ligger i å koble disse til emnenotater.

Eksempel:

>>KI i akademiske bibliotek<<

kan inneholde lenker til:

• artikler
• bøker
• prosjektideer
• undervisningsopplegg
• egne refleksjoner

På sikt kan dette bli en personlig faglig kunnskapsbase.

Hva ville jeg anbefalt andre?

Hvis du vurderer dette oppsettet:

Begynn med Zotero

Zotero alene gir svært høy nytteverdi.

Ta Obsidian senere

Først når du faktisk kjenner behovet for:

• kunnskapskart
• sammenhenger mellom temaer
• faglig notatbygging

vil Obsidian gi full effekt. Med tilgang til en erfaren bruker av kombinasjonen Obsidian og Zotero vil du erfare effekten raskere.

Vær forberedt på litt teknisk arbeid

Dette er ikke et system som er helt plug-and-play. Men, når det fungerer, virker det svært lovende. Men terskelen for å komme i gang er litt høyere enn jeg hadde forventet.

Foreløpig dom

Jeg er fortsatt litt skeptisk til hvor lett dette er å anbefale bredt til kolleger. Samtidig ser jeg allerede konturene av noe interessant: Zotero som bibliotek og Obsidian som tenkerom.

Hvis arbeidsflyten viser seg å fungere godt over tid, kan kombinasjonen bli et verdifullt verktøy for forskningsstøtte (master, phd og forskere), undervisningsutvikling og personlig kunnskapsforvaltning.

Men først skal den prøves ut i praksis. 📚😊

Kunstig intelligens i forskning

Egen institusjon er i ferd med å vurdere anskaffelse av KI-verktøy for litteratursøk. Det er muligens på tide for «[f]agbibliotekene står overfor reelle utfordringer når brukernes adferd endrer seg drastisk» (Tollan, 2026). En rapport fra Clarivate (2026) avdekker et bilde av en sektor i spennet mellom teknologisk hastverk og organisatorisk treghet – studentene løper og bibliotekarene nøler.

Det er liten tvil om at den omtalte rapporten viser at sektoren står i en posisjon preget av strukturelle utfordringer og uklare strategier. Hvordan egen institusjon har posisjonert seg i dette bildet skal jeg ikke ha noen mening om, men jeg er noe skeptisk til å ukritisk hekte seg på de kommersielle leverandørenes KI-vogn. Som jeg skrev i blogginnlegget, er det mulig å «… bevege seg uten å hoppe på det første toget som dukker opp» (Tollan, 2026).

I et sparsommelig internt møtereferat fremkommer det ikke hvilke kriterier ledelsen legger til grunn når den uttrykker at slike verktøy bør tilbys. Heller ikke de økonomiske sidene av en mulig anskaffelse blir tydeliggjort, utover at budsjettrammen tydeligvis er en viktig begrensning. Gitt at slike investeringer kan gå ut over andre sider av tilbudet UB gir, er det naturligvis av interesse å vite hvordan ulike tjenester veies mot hverandre. At økonomi tillegges vekt, kan naturligvis ikke overraske noen, men at andre kriterier ikke kommuniseres tydelig kan tyde på at pris veier svært tungt i avgjørelsen.

Det er to interessante og aktuelle poenger i rapporten fra Clarivate (2026) når det gjelder anskaffelse av KI-verktøy til bruk i forskning. For det første, «fagbibliotekenene risikerer dermed å kjøpe inn brukerrettede KI-tjenester som løser studentenes umiddelbare behov, uten at det avlaster det reelle arbeidspresset hos bibliotekarene» (Tollan, 2026). Gitt at egen institusjon nedskalerer på personellsiden, kunne det vært interessant å vite hvordan dette forholdet vurderes internt. For det andre viser rapporten fra Clarivate (2026) at skepsisen til KI øker jo nærmere teknologien man kommer. Tema som personvern og datasikkerhet, feilinformasjon og «hallusinasjoner», forskningens og den akademiske integriteten samt skjevhet og diskriminering i algoritmene er reelle faglige bekymringer for bibliotekarer. Tillit og åpenhet til forskning er kanskje det viktigste et bibliotek garanterer, og hvordan disse forholdene vurderes og behandles, hører naturlig til når man vurderer anskaffelser av KI-verktøy til bruk i forskning skal vurderes.

Bibliografiske opplysninger

Clarivate. (2026). Pulse of the library 2026. Clarivate. https://doi.org/10.14322/pulse.of.the.library.2026

Tollan, K. J. (2026, 10. september). Vel mye bukken til havresekken. Klaus Jørans skriblerier. https://klausjt.wordpress.com/2026/09/10/vel-mye-bukken-til-havresekken/

Nesten perfekt

I innlegget «Skripting på en torsdag», som ble publisert 10. september, fortalte jeg om et skript og en automatiseringsprosess jeg hadde satt opp, og at resultatet ville vise seg i overgangen september-oktober da den ordentlige datafila ble generert av biblioteksystemet. Kveldens bloggpost er en oppdatering av hvordan dette løste seg.

2. oktober fikk jeg fila tilsendt, og alt viste seg å fungere så å si 100 % som planlagt. Det er litt uvanlig for en simpel «vibe-koder» som meg. At nesten alt blir riktig første gang, er nemlig en sjeldenhet. E-posten med datafila kom som avtalt, og den var satt opp slik skriptet forutsatte. Skriptet gjorde nødvendig beriking, kontroll og rydding før dataene ble skrevet inn i regnearket. Og når dataene var på plass der, var de også tilgjengelig for visning og visualisering i Data Studio.

En av tingene jeg var mest spent på, var om den forenkla kategoriseringen (utlån per time ble kategorisert til morgen, formiddag osv.) fungerte som den skulle. For at visningen av dataene i Data Studio skal gå raskest mulig, er det nemlig en fordel at slikt er gjort når dataene klargjøres og før de havner i regnearket. For jo mer som må beregnes i Data Studio og i nettleseren, jo tregere vil visualiseringsløsningen virke. Og skriptet håndterte den oppgaven helt riktig.

De eneste detaljen jeg måtte justere var tidspunktet for utløseren som bestemmer når skriptet skal kjøres. Av en eller annen grunn hadde jeg satt det automatiske kjøringstidspunktet til hver første mandag i måneden, og det var jo ganske enkelt helt håpløst. Nå er tidspunktet endret, og jeg tror og forventer at alt skal fungere optimalt når vi kommer til neste månedsskifte.

Det å kunne sette opp slike automatiseringsprosesser er et eksempel på det jeg mener vi skal forvente kompetansemessig av bibliotekarer i universitets- og høgskolesektoren. Å nyttiggjøre seg teknologi på denne måten har mange fordeler. For det første kvitter man seg med kjedelig, manuelle og gjentagende arbeidsoppgaver. Den tida kan man bruke til andre og mer givende/viktige oppgaver, f.eks. brukerkontakt. For det andre så forstår man bedre logikken, forutsetningene, samspillet og flyten av data mellom ulike systemer når man jobber på denne måten. For det tredje blir konseptet automatisering noe mer håndfast og fullstendig avmystifisert når man beveger seg fra det abstrakte nivået, hvor man snakker om det, til det konkrete planet hvor man faktisk utfører det. Og så skal vi ikke glemme at det både er moro og utfordrende å sette opp slike prosesser. For meg er kanskje det siste punktet viktigst! Dessuten oppdager man fort behovet for å tette egne kunnskapshull når man jobber på denne måten. Det er ikke alltid like moro, men desto mer lærerikt.

Sertifisert for alltid?

Som nevnt tidligere her på bloggen så bruker jeg litt tid denne høsten på å lære litt om Power BI som er Microsoft sitt verktøy for datavisualisering og rapportering. Dette har vært en fortsettelse og forlengelse av erfaringene mine med bruk av Google sitt lignende gratisverktøy, Data Studio.

Power BI kobler også sammen data, modellerer og analyserer, visualiserer og gjør det mulig å dele innsikt og rapporter. På et overordnet plan ligner derfor Power BI og Data Studio på hverandre, men går vi inn i detaljene oppdager vi at Power BI mer er et verktøy for spesialister enn generalister.

De viktigste komponentene i Power BI er 1) Power BI Desktop, som er skrivebordsprogrammet der du kobler til data, bygger datamodeller og lager rapportene, 2) Power BI Service, en nettbasert skyplattform der du publiserer, deler og samarbeider om rapportene, 3) Power BI mobilapp, som er apper for telefon og nettbrett for å sjekke dashbord mens du er på farten, og 4) Microsoft Fabric, kjernekomponenten i Microsofts data- og AI-plattform.

Som du sikkert skjønner så er Power BI en relativt omfattende pakke, og det får meg til å fundere over hva slags teknologisk kompetanse bibliotekarer i fagbiblioteksektoren trenger og ikke minst hvordan denne kompetansen videreutvikles for å forbli relevant når teknologien utvikler seg. En ting er hva bibliotekarstudenter lærer og opparbeider seg av teknologisk kompetanse og ferdigheter under studiene, en ganske annen ting er hvordan bibliotekaren som yrkesutøveren vedlikeholder og utvikler sin teknologiske kompetanse.

Min begrensede erfaring sier meg at det er forskjell mellom IT-personell og bibliotekarers teknologiske kompetanse. Den kanskje viktigste forskjellen ligger i hvilket problem som skal løses. Mens en IT-arbeider gjerne konsentrer seg om den tekniske infrastrukturen, sikkerheten og utviklingen av systemene, fokuserer en bibliotekar på hvordan data, informasjon og mennesker samhandler gjennom denne teknologien. Det er derfor en forbindelse mellom disse rollene. IT-folk vil ha systemarkitektur (drift, koding, nettverk, maskinvare og digital sikkerhet) som fokusområde nr. 1. Bibliotekarer vil ha informasjonsarkitektur (organisering, gjenfinning, gjenbruk og formidling av data og kunnskap) som kjernefokus. Disse ulikhetene gjenspeiler seg på sentrale kompetanseområder som datahåndtering (databaser og lagring versus metadata og taksonomier), brukerperspektiv (systemene virker uten nedetid versus opplæring i kildekritikk etc.) og verktøybruk (programmeringsspråk, nettverksdrift og datasikkerhet versus biblioteksystemer, metadataformater og søketeknologi).

Det er altså snakk om to vidt forskjellige verktøykasser. Jeg er mest opptatt av grensesnittet mellom bibliotekarer og IT-personell, men uansett hvilken verktøykasse du besitter, må innholdet i den kunne bevises, vedlikeholdes og utvikles. Du husker kanskje Datakortet? På sent 90-tall og utover 2000-tallet var dette «førerkortet for PC» selve gullstandarden for å dokumentere at du mestret alt fra Windows til enkle databaser. Siden den gang har den generelle digitale kompetansen endret seg vesentlig, og behovet for å teste om folk kan sende en e-post er borte. Men i takt med at teknologien har blitt mer avansert, har også fallhøyden blitt større. Det er ikke lenger nok å være «selvlært» eller å påstå «jeg kan Excel jeg». For å sikre kvalitet, samhandling og sikkerhet på tvers av profesjonene, tror jeg det er behov for konkrete, målrettede og formelle sertifiseringer f.eks. hvert tredje år. Jeg tror vår tids forståelse og bruk av begrepet digital kompetanse er for utydelig og uklar til at det gir tilstrekkelig operasjonell kompetanse.

IT-ferdigheter og digital kompetanse for bibliotekarer mot slutten av 2020-årene er noe ganske annet enn i 1993 da jeg gikk ut av bibliotekhøgskolen. Det er også noe annet enn det jeg tilegnet meg av kunnskap da jeg tok kurset «IT for bibliotekarer» ved NTNU for mer enn en mannsalder siden. Utviklingen av teknologien stopper ikke opp. Teknologien utvikler seg videre og det må også IT-kompetansen hos bibliotekarene gjøre.

Teknologi og samfunnsendringer

Jeg har nettopp avsluttet lesinga av boka «The information animal: Humans, technology and the competition for reality» av Alicia Wanless. Kort sagt så handler den om hvordan mennesket alltid har vært avhengig av informasjon, og hvordan ny teknologi endrer kampen og reglene for hva som skal oppfattes som virkelig.

Wanless’ hovedpoeng, og som jeg synes hun bruker altfor lang tid på å komme til, er at kunstig intelligens, sosiale medier og desinformasjon ikke bør forstås og behandles som helt enestående fenomener. Fra antikkens Athen til trykkekunsten, jernbane og telegraf, massemediene, spam, covid-19-informasjon og dagens KI gjentar det seg et mønster: Ny teknologi gjør informasjon lettere tilgjengelig og raskere å spre. Nye stemmer og ideer utfordrer etablerte sannheter. Og nye – og gamle – aktører bruker informasjonskanalene for makt eller profitt. Og resultatet blir gjerne konflikt, overflod og forsøk på å kontrollere informasjonsstrømmene. Borgerfreden i Norge etter kong Haralds død er et ferskt eksempel fra vår egen andedam.

Det klart mest interessante ved boka er derfor Wanless’ perspektiv på informasjonsøkologi. Informasjon kan ikke behandles som nøytrale, isolerte «biter» som bare overføres fra avsender til mottaker. Den inngår i et miljø av teknologier, institusjoner, økonomiske interesser, oppmerksomhetsvaner, politiske konflikter og menneskelige tilbøyeligheter. Når teknologien endres, endres og påvirkes hele miljøet og de som lever der.  

I et slikt perspektiv er problemet ikke bare falske nyheter. Like viktig er mengden informasjon, hastigheten, konkurransen om oppmerksomhet og insentivene som gjør konfliktfylt eller følelsesladet innhold særlig effektivt. Populister av alle sjatteringer forsøker nå å beherske og utnytte denne arenaen, og så langt er vinnerne populister plassert godt til høyre. Mennesker er ifølge Wanless «informasjonsdyr»: Vi søker informasjon for å orientere oss og samarbeide, men også for å bekrefte identitet, diskutere, finne allierte og meningsfeller, påvirke andre og oppnå status. Informasjonsforurensningen oppstår dermed i samspillet mellom menneskelig psykologi og teknologiske systemer – ikke bare på grunn av enkelte ondsinnede aktører.

Det er flere sider ved boka som jeg likte godt. Den historiske sammenligningen motvirker tegnene vi ser til teknologisk panikk og ideen blant mange samfunnsaktører om at dagens problemer er helt uten sidestykke. Informasjonsøkologi er både et fruktbart begrep og analytisk grep som flytter oppmerksomheten fra individuell kildekritikk til plattformdesign, makt, økonomi og institusjoner. Dessuten kobler boka teknologi til politikk: Kampen handler ikke bare om hvilke påstander som er sanne, men også om hvem som får definere virkeligheten og sette dagsordenen. Perspektivet er særlig nyttig for å forstå hvorfor enkle løsninger – som å «kontrollere» eller forby én teknologi eller bare gi brukerne mer informasjon – ofte mislykkes.

Svakheten er at den brede historiske linja og fremstillinga ellers kan bli for glatt og overfladisk. Når Athen, sosiale medier, spam, covid-19 og generativ KI inngår i samme mønster, risikerer man å undervurdere forskjeller i skala, automatisering og maktkonsentrasjon. Likhetene til tross, det er også vesentlige forskjeller. Dagens plattformer er ikke bare nye kanaler for gamle menneskelige impulser; de er kommersielle systemer som kontinuerlig måler, sorterer og optimaliserer oppmerksomhet. Et historisk «dette har skjedd før»-perspektiv kan derfor bli for beroligende dersom det ikke suppleres med en skarp og kritisk analyse av teknologiselskapenes forretningsmodeller og betydelige politiske makt.

Boka ser da også ut til å være betydelig sterkere på diagnose enn på konkrete løsninger. Den viser hvorfor kontroll over informasjon alltid er vanskelig, men gir mindre entydige svar på hvordan et sunnere informasjonsmiljø faktisk kan etableres. En annen mulig innvending er at begrepet «informasjonsdyr» lett kan gjøre menneskelig atferd for generell: Det forklarer mye, men kan også skjule forskjeller mellom samfunn, institusjoner og grupper med ulik tilgang til makt og teknologi.

Kort oppsummert er boka best som en historisk og systemisk innføring i informasjonsøkologi. Den minner oss om at informasjonskrisen ikke bare skyldes løgner på nettet, men at den oppstår i et helt miljø der menneskelig psykologi, teknologisk infrastruktur, politisk makt og økonomiske insentiver virker sammen. Boka er mindre overbevisende dersom man forventer en detaljert teori om plattformkapitalisme eller et konkret handlings- eller reformprogram.

Samtidig som jeg leste boka til Wanless’ kom jeg godt i gang med boka «The printing revolution in early modern Europe» av Elizabeth L. Eisenstein. Tematisk handler begge de to bøkene om informasjon, teknologi og samfunnsendringer, men boka til Eisenstein går betydelig dypere og grundigere til verks samtidig som den er mer avgrenset i tid. Å lese to bøker med noe overlappende tematikk gjør det naturligvis enklere å oppdage styrker og svakheter, men det gjør det også mer interessant. Parallell lesing av disse to bøkene kan derfor anbefales, selv om det hele tar lengre tid.

Bibliografiske opplysninger

Eisenstein, E. L. (2012). The printing revolution in early modern Europe (2. utg.). Cambridge University Press. 

Wanless, A. (2025). The information animal: Humans, technology and the competition for reality. Oxford University Press.