Smått og stort

Siste uka før jeg tar litt ferie har vært litt preget av støtte til ph.d.-kandidater, noe planlegging og litt rapportering. Ingen store ting egentlig, men utfordrende nok når man stresser for å bli ferdig. Den siste konsultasjonen i dag dreide seg om oppretting etter korrekturlesning, og utfordringen var å få store og små bokstaver riktig i navn på tidsskriftene i referanselista.

Kandidaten skriver på engelsk, og vil gjerne ha det mest mulig riktig og det forstår jeg godt. Men etter å ha rettet opp i referansene og lagret de før oppdateringen i Word, så slo ikke endringene igjennom. Frustrerende naturligvis, men vi klarte å løse problemet.

Greia er at referansene i EndNote utformes og styres etter innstillinger i referansestilen. Men disse spiller igjen sammen med ordlister (eng. «term lists») for forfatternavn, tidsskriftnavn og nøkkelord (keyword), og det å forstå hvordan ordlistene og innstillingene i referansestilen jobber sammen krever litt erfaring. Ja, fryktelig avansert er det naturligvis ikke. Og etter mer enn 25 år med EndNote har jeg heldigvis erfaring nok, og etter først å ha sjekket innstillingene i den aktuelle stilen, var det bare å gå igjennom tidsskriftnavnene i «Journal Term List» og rette opp og lagre. Når det var gjort, gjensto det bare å oppdatere referansene (henvisningene og litteraturlista) i Word med «Update Citations and Bibliography» i EndNote-menyen.

Eksempel på tidsskriftnavn i «Journal Term List»

Som sagt, dette var egentlig ingen stor sak, men for den som vil ha det riktig var saken viktig nok. På min arbeidsplass er arbeidet med brukerstøtte i stor grad overlatt til studentassistenter. De kan mye og bidrar gjerne så godt de kan, men de har naturligvis ikke erfaringen og dybdekunnskapen som skal til for å løse alle små og store ting som et dataprogram håndterer. Litt for ofte blir brukerne (studenter, administrativt og faglig tilsatte) overlatt til seg selv, og da blir løsningen gjerne tidkrevende, manuelt opprettingsarbeid. For et universitet, som gjerne prater om digital transformasjon og digitalisering på inn- og utpust, kan jo slikt kanskje være både smått, banalt og pinlig. Men slik er virkeligheten og skal vi endre den, må vi begynne i riktig ende. Jeg har forresten alltid trodd og ment at de store utfordringene løser du med å løse de små først, og ikke omvendt. Og klarer vi å legge til side fordummende og meningsløse begreper som «digital natives» er mye gjort.

Vel, det er fredag og jeg sier: God sommer!

IATUL til Dubai og De forente arabiske emirater

Før helga ble jeg kjent med nyheten om at IATUL (International Association of Technological University Libraries) har bestemt at deres neste årlige internasjonale konferanse, den 43. i rekken, er lagt til Zayed University i Dubai og American University of Sharjah i De forente arabiske emirater. Det avstedkom, kanskje ikke veldig overraskende, en del reaksjoner. Selv synes jeg det er tonedøvt å legge slike konferanser til Dubai og De forente arabiske emirater, og nedenfor gjør jeg rede for bakgrunnen for min umiddelbare reaksjon.

For det første kan vi konstatere at kovidrestriksjonene er et tilbakelagt stadium, og at reiselysten og reiseviljen er tilbake. At representanter fra akademiske universitetsbiblioteker igjen bidrar til å fylle flyene under en oppseilende miljø- og energikrise, tyder på at miljøbevisstheten fortsatt er relativt fraværende i en del miljøer. Å utveksle kunnskap og erfaringer er naturligvis viktig, og noe man absolutt bør stimulere til og gjøre mer av. Men trenger det å medføre flyturer verden over? At man har blitt oppfordret til å unngå unødvendige flyreiser, ser ut til å være et glemt og tilbakelagt faktum. Å fly verden rundt for å holde korte innlegg og presentasjoner som man utmerket godt kunne avlevert elektronisk med et langt lavere miljøavtrykk, synes fjernt for arrangører og deltakere på internasjonale konferanser. Ord og handling bør følge hverandre hvis man ønsker å framstå med troverdighet. Og bør universitetene og universitetsbibliotekene støtte opp om denne praksisen?

For det andre så stiller flere spørsmål om hvorvidt deltakelse på konferanser og arrangementer i eksempelvis Dubai, er en form for støtte til og renvasking av politiske regimer med svært problematiske holdninger til hele spekteret av menneskerettigheter og sentrale verdier. Vi vet at forholdene for arbeiderne som har bygget VM-fasilitetene i fotball har vært svært, svært mangelfulle for å si det pent. Likeså vet vi at lovgivning og spørsmål knyttet til kvinner rettigheter er problematiske, for å si det forsiktig. Andre grunnleggende friheter, som pressefrihet og tale- og ytringsfrihet, trekkes også gjerne fram som problematiske når Dubai og De forente arabiske emirater omtales. For akademiske institusjoner og biblioteker som bygger på og representerer nettopp slike verdier, bør ikke dette være uproblematisk.

For det tredje så må vi tenke igjennom hvordan vi i det daglige skal kommunisere og forholde oss til mennesker som tenker annerledes og står for andre verdier. Å rope på boikott og avskjære mulige kanaler for påvirkning og læring, er naturligvis heller ikke problemfritt og det gir oss noen dilemmaer vi må finne løsninger på. Lista med land med det vi kan omtale som problemområder kan gjøres uendelig lang, og hvor trekker vi grensen?

En av mine skjønnlitterære favorittforfattere, portugisiske Fernando Pessoa (1888-1935), har visstnok sagt følgende: «Given that we cannot know all the elements in a problem, we never can solve it». Og det kan jo lett lede til konklusjonen at vi ikke skal gjøre noe, altså ren handlingslammelse. Det tror jeg er å lese den gode Pessoa for bokstavelig. Jeg leser og tolker Pessoa mer i retning av at vi mennesker ikke skal overvurdere hva vi kan få til, og at vi skal være ydmyke for at vi aldri har full oversikt over mulige handlingsalternativer. Og ikke minst at vi må slutte å tro at problemer løses en gang for alltid. Men at vi ikke skal foreta oss noe, nei, det går jeg ikke med på.

Overbevisende om tiden og øyeblikket

Dagens korte blogginnlegg handler om romanen Kairos av den tyske forfatteren Jenny Erpenbeck (f. 1967). Boka ble utgitt på tysk i 2021, og har siden blitt oversatt til en rekke språk.

Å gjengi hva en roman handler om, er både enkelt og umulig. Og kanskje skal man unngå det – helst bør den leses og oppleves. Slik er det med Kairos også. I det ytre handler boka om en kjærlighetshistorie mellom den unge Katharina (19 år) og den mer enn 30 år eldre familiemannen Hans. De møtes ganske så tilfeldig, og handlingen følger utviklingen i dette kompliserte forholdet. Tidsmessig er fortellingen lagt til Øst-Berlin i årene 1986-1992, og det vil si at den faller sammen med perioden hvor DDR-staten for alvor begynner å knake i sammenføyningene for så å kollapse fullstendig, etterfulgt av det gjenforente Tyskland.

Tittelen gir på ulike plan, gode antydninger om hvordan denne romanen kan forstås. Fra retorikken vet vi at det er situasjonen som avgjør talerens valg av språklig virkemidler, argumenter osv. Og kairos er et prinsipp fra retorikken som handler om å «gripe øyeblikket», dvs. å komme med de rette ordene til rett tid. Et av de mest kjente eksemplene er vel talen president Kennedy holdt i 1963 foran en enorm folkemengde ved Vest-Berlins rådhus da han uttalte «Ich bin ein Berliner». Også i Kairos er øyeblikket sentralt.

For meg ble Kairos var en lang, lang rekke av store leseopplevelser. Kjærlighetshistorien er en ting, en annen ting er hvordan historien og begrepene fortid, nåtid og framtid usynlig griper inn i hverandre, både på det individuelle plan, men også samfunnsmessig, ideologisk og historisk. Har du ikke skaffet deg leselektyren til ferien, kan du jo vurdere Kairos.

Bibliografiske opplysninger:

Erpenbeck, J. (2022). Kairos: Roman (U. Neumann, Overs.). Forlaget Oktober.  

Tidsaktuell lesning

Jeg har nettopp lest ferdig boka Geografiens makt: 10 kart som forklarer verden, skrevet av den britiske forfatteren og journalisten Tim Marshall. Og som det fremkommer av boktittelen, så er dette en svært aktuell bok i det den gir et overblikk over internasjonal politikk og hvorfor forholdene er som de er.

En pandemi og nok en ny krig på europeisk grunn, kombinert med en nært forestående miljø-, ressurs- og energikrise, har gitt en fornyet interesse for både internasjonal handel og sikkerhetspolitiske spørsmål. Tidligere nøytrale land gjør nye vurderinger, og skroter gamle standpunkter etter det mange trodde ikke lengre var mulige realiteter, plutselig ble det. Og selv Tyskland har i løpet av utrolig kort tid re-orientert seg utenrikspolitisk. Her hjemme følger man imidlertid først og fremst med på utviklingen, og iler så langsomt som overhodet mulig, med å innta nye standpunkt. Ja, ja, det er kanskje det som er den naturlige og riktige rollen for et lite, rikt land med felles grense til en aggressor vi har flere potensielle uløste tvistesaker med.

Tilbake til Marshall sin bok Geografiens makt. Å skrive såpass kort, presist og oversiktlig om kompliserte geografiske, historiske og økonomiske forhold som strekker seg gjennom århundrer med menneskelig aktivitet over hele kloden, innebærer naturligvis at det er stoff som må utelates eller behandles overfladisk. Gitt ønsket om en relativt kortfattet oversikt, synes jeg likevel forfatteren kommer godt i fra oppgaven. Og med et utvalg kilder i bibliografien ordnet etter kapitlene i boka, er det lett å finne materiale for ytterligere fordypning hvis det er ønskelig. Oversettelsen til norsk kunne imidlertid vært bedre, det er litt for mye ord-til-ord oversettelse som reduserer lesbarheten og dermed flyten i fremstillingen.

Om du har behov for å friske opp igjen gamle kunnskaper, eller trenger informasjon og kunnskap for å sette deg bedre inn i samfunnsaktuelle spørsmål, vil Geografiens makt likevel være et godt utgangspunkt, enten du skuer bak- eller fremover i historien.

Bibliografiske opplysninger:

Marshall, T. (2019). Geografiens makt: 10 kart som forklarer verden (2. rev. utg.). Vega forlag. 

Høyttenkning en fredag i juni

Inspirert av Boehm og Davis-Van Atta (2022) fikk jeg i dag lyst til å tenke litt høyt om organiseringen av institusjonen jeg er en del av. Takk også til en god kollega som har bidratt som sparringpartner før jeg tok tastaturet fatt. Og på sett og vis er dagens blogginnlegg en oppfølging av innlegget «Er vi riktig organisert?» som jeg publiserte tidligere i år.

Å endre organisasjonen er et ganske vanlig tiltak når man ønsker å tilpasse organisasjonen nye rammevilkår og nye utfordringer. Ved UB Oslomet gjorde man f.eks. en større organisasjonsmessig endring i 2017 da man opprettet enheten «Seksjon for samling og system» med uttalte intensjoner om å styrke publikumsrettet arbeid/tjenester. De siste 20-30 årene har mange fagbibliotek verden over endret sine organisasjoner for å styrke og utvikle sin kapasitet innenfor «research and development». Litt forenklet vil jeg nedenfor omtale dette som forskningsstøtte. I sin artikkel (Boehm & Davis-Van Atta, 2022) beskriver forfatterne hvordan denne utviklingen kan ha ulike virkninger på etablerte normer og strukturer (kulturelle smertepunkter) i og utenfor bibliotekorganisasjonen, og basert på egne erfaringer og gjennomgang av forskningslitteraturen foreslår de to forfattterne implementering av slike forskningsstøtteenheter fra et «community based perspective».

Jeg synes dette er interessant nettopp fordi man i egen organisasjon foreslår å opprette en egen seksjon for forskningsstøtte. Uten å gå for detaljert inn i den lokale begrunnelsen for forslaget, kan man vel si den dekkes godt opp av innledningen i artikkelen til Boehm og Davis-Van Atta: «Many academic libraries are moving through an evolutionary phase in how they imagine and articulate their role in relation to their home institution’s research mission. In some cases, the urge to evolve is provoked by institutional benchmarks intended to measure how the library contributes to research productivity; in others, researcher needs are driving changes in how the library positions itself within its particular context; while elsewhere, a simple desire to raise the library’s status in industry rankings or replicate perceived “successes” at peer institutions can be a primary motivator.» (Boehm & Davis-Van Atta, 2022).

I et møte med utenlandske kolleger forleden, ble jeg sittende og tenke på hva som er Oslomet sin egenart og i hvilken grad den gir oss som fagbibliotek/fagbibliotekarer noen spesielle utfordringer og muligheter. For det første, vi er ferske som en akademisk institusjon, og vi har en distinkt annen bakgrunn (og finansieringssammensetning) enn de tradisjonelle universitetene. Oslomet er jo, uansett om man snakker om det eller ikke, først og fremst et profesjonsbasert universitet. Denne forskjellen kommer til uttrykk ikke minst i bibliotekene – her er det ingen store, flotte og prangende bibliotekbygninger med store, ærverdige boksamlinger og flotte lesesaler med takmalerier. Her hos oss er bibliotekene bruksbibliotek, med tilsvarende status, plassert inn i ganske så ordinære kontorbygninger med nærhet mellom samlinger, brukere og bibliotekpersonalet som det sentrale organiseringsprinsipp. Og vi vet fra statistikken at bruken av campusbibliotekene er svært forskjellig, avhengig av hvilke profesjonsutdanninger de betjener. For det andre – er det ting i kulturen og tradisjonene bibliotekene/bibliotekarene representerer som hemmer eller fremmer nye egenskaper, roller og funksjoner i nye organisatoriske sammenhenger? Hvordan får vi til å skape et utforskende og innovativt miljø hvis rolleforståelsen er basert på regelutøvelse, faglige standarder utviklet over år, lite fleksibilitet, rigide styringssignaler og hvor improvisasjon og utforskende lek til tider glimter med sitt fravær?

En tid tilbake skrev jeg til en kollega at jeg har vansker med å se forskjellen på det jeg og mine kollegaer gjør med undervisning, opplæring og veiledning som noe annet enn forskningsstøtte – om enn på ulike nivåer og til ulike mottakere. Gitt denne erfaringen må jeg spørre meg selv om den gitte begrunnelsen er tilstrekkelig for å konstituere en egen forskningsstøtteseksjon i UB. P.t. er jeg usikker, og derfor heller jeg mer i retning av en undervisnings- og forskerstøtteseksjon, hvis denne aktiviteten må skilles fra driften av de fysiske bibliotekene. Uansett valg av løsning, vil man ha utfordringer knyttet til kompetanseflyten mellom disse funksjonene. Hvordan man vil løse det med å opprette «siloer» med atskilte oppgaver og funksjoner, synes jeg vi har diskutert lite på tvers i UB. Det er mulig eget sykefravær forklarer det jeg ikke har fått med meg av diskusjoner. På eget bibliotek (UB Kjeller) har vi over år kjent på utfordringene med dette, samtidig som vi har forsøkt å komme med praktiske løsninger og tiltak som f.eks. 2 stykker i enkelte undervisningssituasjoner, hele kollegiet med i skranketurnusen, tid avsatt til internopplæring og kompetanseheving, dybdespesialisering, mye arbeidsplassrelatert dialog om egen praksis o.l. Før eller siden møter vi «åkke som» kapasitetsutfordringene – de kan vi ikke organisere oss vekk ifra. De kan vi bare prioritere – inn eller ut eller begrense etterspørselen med hjelp av andre metoder.

Jeg, og muligens min gode kollega, tror derfor at vi må finne et annet balansepunkt mellom UB sine undervisnings- og forskningstjenester enn mentale forestillinger/modeller basert på praksis hos de gamle og etablerte universitetene. Det må ha en bedre lokal begrunnelse og forankring hvis det skal kunne fly. Eller for å si det med ordene til Boehm og Davis-Van Atta (2022): «Missing is a discussion around the need to engage with the context and characteristics of a library’s research communities. The lack of detail and clarity about library transformation suggests a vision of innovation formed less from an understanding of researcher needs and more from the trends and aspirations of peer academic libraries».

Bibliografiske opplysninger:

Boehm, R. & Davis-Van Atta, T. (2022). A practitioner’s guide to serious play in the library. In the Library with the Lead Pipe,(May). https://www.inthelibrarywiththeleadpipe.org/2022/serious-play/