Kunstig intelligens i forskning

Egen institusjon er i ferd med å vurdere anskaffelse av KI-verktøy for litteratursøk. Det er muligens på tide for «[f]agbibliotekene står overfor reelle utfordringer når brukernes adferd endrer seg drastisk» (Tollan, 2026). En rapport fra Clarivate (2026) avdekker et bilde av en sektor i spennet mellom teknologisk hastverk og organisatorisk treghet – studentene løper og bibliotekarene nøler.

Det er liten tvil om at den omtalte rapporten viser at sektoren står i en posisjon preget av strukturelle utfordringer og uklare strategier. Hvordan egen institusjon har posisjonert seg i dette bildet skal jeg ikke ha noen mening om, men jeg er noe skeptisk til å ukritisk hekte seg på de kommersielle leverandørenes KI-vogn. Som jeg skrev i blogginnlegget, er det mulig å «… bevege seg uten å hoppe på det første toget som dukker opp» (Tollan, 2026).

I et sparsommelig internt møtereferat fremkommer det ikke hvilke kriterier ledelsen legger til grunn når den uttrykker at slike verktøy bør tilbys. Heller ikke de økonomiske sidene av en mulig anskaffelse blir tydeliggjort, utover at budsjettrammen tydeligvis er en viktig begrensning. Gitt at slike investeringer kan gå ut over andre sider av tilbudet UB gir, er det naturligvis av interesse å vite hvordan ulike tjenester veies mot hverandre. At økonomi tillegges vekt, kan naturligvis ikke overraske noen, men at andre kriterier ikke kommuniseres tydelig kan tyde på at pris veier svært tungt i avgjørelsen.

Det er to interessante og aktuelle poenger i rapporten fra Clarivate (2026) når det gjelder anskaffelse av KI-verktøy til bruk i forskning. For det første, «fagbibliotekenene risikerer dermed å kjøpe inn brukerrettede KI-tjenester som løser studentenes umiddelbare behov, uten at det avlaster det reelle arbeidspresset hos bibliotekarene» (Tollan, 2026). Gitt at egen institusjon nedskalerer på personellsiden, kunne det vært interessant å vite hvordan dette forholdet vurderes internt. For det andre viser rapporten fra Clarivate (2026) at skepsisen til KI øker jo nærmere teknologien man kommer. Tema som personvern og datasikkerhet, feilinformasjon og «hallusinasjoner», forskningens og den akademiske integriteten samt skjevhet og diskriminering i algoritmene er reelle faglige bekymringer for bibliotekarer. Tillit og åpenhet til forskning er kanskje det viktigste et bibliotek garanterer, og hvordan disse forholdene vurderes og behandles, hører naturlig til når man vurderer anskaffelser av KI-verktøy til bruk i forskning skal vurderes.

Bibliografiske opplysninger

Clarivate. (2026). Pulse of the library 2026. Clarivate. https://doi.org/10.14322/pulse.of.the.library.2026

Tollan, K. J. (2026, 10. september). Vel mye bukken til havresekken. Klaus Jørans skriblerier. https://klausjt.wordpress.com/2026/09/10/vel-mye-bukken-til-havresekken/

Nesten perfekt

I innlegget «Skripting på en torsdag», som ble publisert 10. september, fortalte jeg om et skript og en automatiseringsprosess jeg hadde satt opp, og at resultatet ville vise seg i overgangen september-oktober da den ordentlige datafila ble generert av biblioteksystemet. Kveldens bloggpost er en oppdatering av hvordan dette løste seg.

2. oktober fikk jeg fila tilsendt, og alt viste seg å fungere så å si 100 % som planlagt. Det er litt uvanlig for en simpel «vibe-koder» som meg. At nesten alt blir riktig første gang, er nemlig en sjeldenhet. E-posten med datafila kom som avtalt, og den var satt opp slik skriptet forutsatte. Skriptet gjorde nødvendig beriking, kontroll og rydding før dataene ble skrevet inn i regnearket. Og når dataene var på plass der, var de også tilgjengelig for visning og visualisering i Data Studio.

En av tingene jeg var mest spent på, var om den forenkla kategoriseringen (utlån per time ble kategorisert til morgen, formiddag osv.) fungerte som den skulle. For at visningen av dataene i Data Studio skal gå raskest mulig, er det nemlig en fordel at slikt er gjort når dataene klargjøres og før de havner i regnearket. For jo mer som må beregnes i Data Studio og i nettleseren, jo tregere vil visualiseringsløsningen virke. Og skriptet håndterte den oppgaven helt riktig.

De eneste detaljen jeg måtte justere var tidspunktet for utløseren som bestemmer når skriptet skal kjøres. Av en eller annen grunn hadde jeg satt det automatiske kjøringstidspunktet til hver første mandag i måneden, og det var jo ganske enkelt helt håpløst. Nå er tidspunktet endret, og jeg tror og forventer at alt skal fungere optimalt når vi kommer til neste månedsskifte.

Det å kunne sette opp slike automatiseringsprosesser er et eksempel på det jeg mener vi skal forvente kompetansemessig av bibliotekarer i universitets- og høgskolesektoren. Å nyttiggjøre seg teknologi på denne måten har mange fordeler. For det første kvitter man seg med kjedelig, manuelle og gjentagende arbeidsoppgaver. Den tida kan man bruke til andre og mer givende/viktige oppgaver, f.eks. brukerkontakt. For det andre så forstår man bedre logikken, forutsetningene, samspillet og flyten av data mellom ulike systemer når man jobber på denne måten. For det tredje blir konseptet automatisering noe mer håndfast og fullstendig avmystifisert når man beveger seg fra det abstrakte nivået, hvor man snakker om det, til det konkrete planet hvor man faktisk utfører det. Og så skal vi ikke glemme at det både er moro og utfordrende å sette opp slike prosesser. For meg er kanskje det siste punktet viktigst! Dessuten oppdager man fort behovet for å tette egne kunnskapshull når man jobber på denne måten. Det er ikke alltid like moro, men desto mer lærerikt.

Sertifisert for alltid?

Som nevnt tidligere her på bloggen så bruker jeg litt tid denne høsten på å lære litt om Power BI som er Microsoft sitt verktøy for datavisualisering og rapportering. Dette har vært en fortsettelse og forlengelse av erfaringene mine med bruk av Google sitt lignende gratisverktøy, Data Studio.

Power BI kobler også sammen data, modellerer og analyserer, visualiserer og gjør det mulig å dele innsikt og rapporter. På et overordnet plan ligner derfor Power BI og Data Studio på hverandre, men går vi inn i detaljene oppdager vi at Power BI mer er et verktøy for spesialister enn generalister.

De viktigste komponentene i Power BI er 1) Power BI Desktop, som er skrivebordsprogrammet der du kobler til data, bygger datamodeller og lager rapportene, 2) Power BI Service, en nettbasert skyplattform der du publiserer, deler og samarbeider om rapportene, 3) Power BI mobilapp, som er apper for telefon og nettbrett for å sjekke dashbord mens du er på farten, og 4) Microsoft Fabric, kjernekomponenten i Microsofts data- og AI-plattform.

Som du sikkert skjønner så er Power BI en relativt omfattende pakke, og det får meg til å fundere over hva slags teknologisk kompetanse bibliotekarer i fagbiblioteksektoren trenger og ikke minst hvordan denne kompetansen videreutvikles for å forbli relevant når teknologien utvikler seg. En ting er hva bibliotekarstudenter lærer og opparbeider seg av teknologisk kompetanse og ferdigheter under studiene, en ganske annen ting er hvordan bibliotekaren som yrkesutøveren vedlikeholder og utvikler sin teknologiske kompetanse.

Min begrensede erfaring sier meg at det er forskjell mellom IT-personell og bibliotekarers teknologiske kompetanse. Den kanskje viktigste forskjellen ligger i hvilket problem som skal løses. Mens en IT-arbeider gjerne konsentrer seg om den tekniske infrastrukturen, sikkerheten og utviklingen av systemene, fokuserer en bibliotekar på hvordan data, informasjon og mennesker samhandler gjennom denne teknologien. Det er derfor en forbindelse mellom disse rollene. IT-folk vil ha systemarkitektur (drift, koding, nettverk, maskinvare og digital sikkerhet) som fokusområde nr. 1. Bibliotekarer vil ha informasjonsarkitektur (organisering, gjenfinning, gjenbruk og formidling av data og kunnskap) som kjernefokus. Disse ulikhetene gjenspeiler seg på sentrale kompetanseområder som datahåndtering (databaser og lagring versus metadata og taksonomier), brukerperspektiv (systemene virker uten nedetid versus opplæring i kildekritikk etc.) og verktøybruk (programmeringsspråk, nettverksdrift og datasikkerhet versus biblioteksystemer, metadataformater og søketeknologi).

Det er altså snakk om to vidt forskjellige verktøykasser. Jeg er mest opptatt av grensesnittet mellom bibliotekarer og IT-personell, men uansett hvilken verktøykasse du besitter, må innholdet i den kunne bevises, vedlikeholdes og utvikles. Du husker kanskje Datakortet? På sent 90-tall og utover 2000-tallet var dette «førerkortet for PC» selve gullstandarden for å dokumentere at du mestret alt fra Windows til enkle databaser. Siden den gang har den generelle digitale kompetansen endret seg vesentlig, og behovet for å teste om folk kan sende en e-post er borte. Men i takt med at teknologien har blitt mer avansert, har også fallhøyden blitt større. Det er ikke lenger nok å være «selvlært» eller å påstå «jeg kan Excel jeg». For å sikre kvalitet, samhandling og sikkerhet på tvers av profesjonene, tror jeg det er behov for konkrete, målrettede og formelle sertifiseringer f.eks. hvert tredje år. Jeg tror vår tids forståelse og bruk av begrepet digital kompetanse er for utydelig og uklar til at det gir tilstrekkelig operasjonell kompetanse.

IT-ferdigheter og digital kompetanse for bibliotekarer mot slutten av 2020-årene er noe ganske annet enn i 1993 da jeg gikk ut av bibliotekhøgskolen. Det er også noe annet enn det jeg tilegnet meg av kunnskap da jeg tok kurset «IT for bibliotekarer» ved NTNU for mer enn en mannsalder siden. Utviklingen av teknologien stopper ikke opp. Teknologien utvikler seg videre og det må også IT-kompetansen hos bibliotekarene gjøre.

Teknologi og samfunnsendringer

Jeg har nettopp avsluttet lesinga av boka «The information animal: Humans, technology and the competition for reality» av Alicia Wanless. Kort sagt så handler den om hvordan mennesket alltid har vært avhengig av informasjon, og hvordan ny teknologi endrer kampen og reglene for hva som skal oppfattes som virkelig.

Wanless’ hovedpoeng, og som jeg synes hun bruker altfor lang tid på å komme til, er at kunstig intelligens, sosiale medier og desinformasjon ikke bør forstås og behandles som helt enestående fenomener. Fra antikkens Athen til trykkekunsten, jernbane og telegraf, massemediene, spam, covid-19-informasjon og dagens KI gjentar det seg et mønster: Ny teknologi gjør informasjon lettere tilgjengelig og raskere å spre. Nye stemmer og ideer utfordrer etablerte sannheter. Og nye – og gamle – aktører bruker informasjonskanalene for makt eller profitt. Og resultatet blir gjerne konflikt, overflod og forsøk på å kontrollere informasjonsstrømmene. Borgerfreden i Norge etter kong Haralds død er et ferskt eksempel fra vår egen andedam.

Det klart mest interessante ved boka er derfor Wanless’ perspektiv på informasjonsøkologi. Informasjon kan ikke behandles som nøytrale, isolerte «biter» som bare overføres fra avsender til mottaker. Den inngår i et miljø av teknologier, institusjoner, økonomiske interesser, oppmerksomhetsvaner, politiske konflikter og menneskelige tilbøyeligheter. Når teknologien endres, endres og påvirkes hele miljøet og de som lever der.  

I et slikt perspektiv er problemet ikke bare falske nyheter. Like viktig er mengden informasjon, hastigheten, konkurransen om oppmerksomhet og insentivene som gjør konfliktfylt eller følelsesladet innhold særlig effektivt. Populister av alle sjatteringer forsøker nå å beherske og utnytte denne arenaen, og så langt er vinnerne populister plassert godt til høyre. Mennesker er ifølge Wanless «informasjonsdyr»: Vi søker informasjon for å orientere oss og samarbeide, men også for å bekrefte identitet, diskutere, finne allierte og meningsfeller, påvirke andre og oppnå status. Informasjonsforurensningen oppstår dermed i samspillet mellom menneskelig psykologi og teknologiske systemer – ikke bare på grunn av enkelte ondsinnede aktører.

Det er flere sider ved boka som jeg likte godt. Den historiske sammenligningen motvirker tegnene vi ser til teknologisk panikk og ideen blant mange samfunnsaktører om at dagens problemer er helt uten sidestykke. Informasjonsøkologi er både et fruktbart begrep og analytisk grep som flytter oppmerksomheten fra individuell kildekritikk til plattformdesign, makt, økonomi og institusjoner. Dessuten kobler boka teknologi til politikk: Kampen handler ikke bare om hvilke påstander som er sanne, men også om hvem som får definere virkeligheten og sette dagsordenen. Perspektivet er særlig nyttig for å forstå hvorfor enkle løsninger – som å «kontrollere» eller forby én teknologi eller bare gi brukerne mer informasjon – ofte mislykkes.

Svakheten er at den brede historiske linja og fremstillinga ellers kan bli for glatt og overfladisk. Når Athen, sosiale medier, spam, covid-19 og generativ KI inngår i samme mønster, risikerer man å undervurdere forskjeller i skala, automatisering og maktkonsentrasjon. Likhetene til tross, det er også vesentlige forskjeller. Dagens plattformer er ikke bare nye kanaler for gamle menneskelige impulser; de er kommersielle systemer som kontinuerlig måler, sorterer og optimaliserer oppmerksomhet. Et historisk «dette har skjedd før»-perspektiv kan derfor bli for beroligende dersom det ikke suppleres med en skarp og kritisk analyse av teknologiselskapenes forretningsmodeller og betydelige politiske makt.

Boka ser da også ut til å være betydelig sterkere på diagnose enn på konkrete løsninger. Den viser hvorfor kontroll over informasjon alltid er vanskelig, men gir mindre entydige svar på hvordan et sunnere informasjonsmiljø faktisk kan etableres. En annen mulig innvending er at begrepet «informasjonsdyr» lett kan gjøre menneskelig atferd for generell: Det forklarer mye, men kan også skjule forskjeller mellom samfunn, institusjoner og grupper med ulik tilgang til makt og teknologi.

Kort oppsummert er boka best som en historisk og systemisk innføring i informasjonsøkologi. Den minner oss om at informasjonskrisen ikke bare skyldes løgner på nettet, men at den oppstår i et helt miljø der menneskelig psykologi, teknologisk infrastruktur, politisk makt og økonomiske insentiver virker sammen. Boka er mindre overbevisende dersom man forventer en detaljert teori om plattformkapitalisme eller et konkret handlings- eller reformprogram.

Samtidig som jeg leste boka til Wanless’ kom jeg godt i gang med boka «The printing revolution in early modern Europe» av Elizabeth L. Eisenstein. Tematisk handler begge de to bøkene om informasjon, teknologi og samfunnsendringer, men boka til Eisenstein går betydelig dypere og grundigere til verks samtidig som den er mer avgrenset i tid. Å lese to bøker med noe overlappende tematikk gjør det naturligvis enklere å oppdage styrker og svakheter, men det gjør det også mer interessant. Parallell lesing av disse to bøkene kan derfor anbefales, selv om det hele tar lengre tid.

Bibliografiske opplysninger

Eisenstein, E. L. (2012). The printing revolution in early modern Europe (2. utg.). Cambridge University Press. 

Wanless, A. (2025). The information animal: Humans, technology and the competition for reality. Oxford University Press. 

Dyrtiden symbolisert med drivstoffpriser

Etter at flere tusen nordmenn i sommer lot seg drive med av en mediestyrt kollektiv galskap og brukte tusenvis av kroner på turer til fotball VM og sto i lange køer for å kjøpe svindyre fotballtrøyer, har mange våknet opp til en barskere økonomisk virkelighet. Dyrtiden er her visst fortsatt og bakrusen gjør vondt, slik den alltid gjør.

I den grad at media generelt og såkalte sosiale medier spesielt, speiler og gjengir virkeligheten, er nordmenn i år veldig opptatt og plaget av pumpeprisen på bensin og diesel. Faktiske argumenter og beregninger som viser at vi ikke betaler spesielt mye for drivstoff sett i forhold til kjøpekraften, preller av som vann på gåsa. Liker du ikke fakta, angriper du heller budbringerne slik populister alltid har gjort. I høst angriper derfor populistene, på begge sider av det politiske spekteret, økonomene, som prøver å bringe faktiske tall og kunnskap inn i diskusjonen. Sant å si har jeg en og annen høne jeg skulle ha plukket med økonomene jeg også, men å angripe økonomer for å tenke og argumentere økonomisk er mildt sagt skivebom.

Da jeg ble syk for noen år siden, måtte jeg kjøpe meg en bil med automatgir fordi jeg ikke lenger fikk lov til å kjøre min gamle bil med vanlig, manuelt girskift. Som alle vet, så koster slikt penger i kongeriket, men fordi jeg bor der jeg bor og har behov for bil, var det ingen vei utenom. For vel 400 000 kroner fikk jeg kjøpt en bruktbil som passer mine behov. Den er relativt stor fordi jeg er en ganske stor mann, den har firehjulstrekk så jeg ikke står fast når det snør (snømåking er ikke anbefalt aktivitet for ustødige slagrammede), den har automatgir og den er ganske høy så det er lett å komme ut og inn av den. Og bilmerket – ja, det er tysk og altfor dyrt. Uansett, skal jeg ut å kjøre, slik jeg gjorde på fredag for å delta i en begravelse, må det være bensin på tanken. Og naturligvis, enten du er arbeidstager eller er trygda, jeg er forresten begge deler, så er det dyrere å fylle opp tanken når bensinen koster 6-7 kroner mer for literen. Men er det den kostnaden jeg burde bekymre meg for? Eller er det andre kostnader jeg burde være opptatt av hvis jeg har problemer med å få inntektene til å strekke til?

Jeg liker å regne, og i og med at kjørecomputeren i bilen forteller meg forbruket per 100 km, vet jeg hvor også mye 16 000 kilometer koster i rene drivstoffkostnader per år. Og da er det lett å finne ut at 7 kroner dyrere bensin per liter, koster meg snaut 8 000 kroner ekstra årlig. Og som alle andre, liker jeg det naturligvis dårlig! Men hva med de andre kostnadene bilholdet påfører meg? Det er jo aldri slik i virkelighetens verden, slik populistene forsøker å innbilde oss, at det bare er en kostnad ved bilhold.

De fleste som er litt interessert i biler, vet nemlig veldig godt at normale biler taper seg i verdi. Sjekker du hos f.eks. NAF eller Smarte Penger så ser du at det er mange faktorer som spiller inn, men at bil gir verditap er like sikkert som banken enten bileieren snakker om det eller ikke. Men hvor mye har bilen min kostet meg i verditap siden jeg kjøpte den i 2022? Ifølge eksemplet hos Smarte Penger har bilen min tapt seg med 41 %, eller 164 000 kroner når 2026 er historie. Det utgjør ca. 3 400 kroner hver eneste måned, eller tilsvarende 2,4 måneder med de økte drivstoffkostnadene. Noe sier meg at sytingen og klagingen over økte drivstoffutgifter ikke adresserer det som virkelig koster. Jeg kunne naturligvis klart meg helt utmerket med en billigere og mindre bil, ja jeg kunne alternativt kjørt ganske mye drosje for 41 000 kroner i året. Her har noen valgt seg ut en kostnad fordi den er synlig og lett å mene noe om, mens det som virkelig svir i lommeboka glatt overses og utelates.

Så er det naturligvis slik at økte kostnader, enten vi snakker om drivstoffpriser, matpriser eller renter på boliglån, svir for oss alle. Hvor vondt det gjør, avhenger av mange faktorer. Men, skal du si noe som helst om totaliteten, må du trekke inn alle faktorene i regnestykket. Det er det økonomene prøver å gjøre. Å trekke ut enkeltelementer slik høyre- og venstrepopulister på velgerjakt gjør, er rett og slett fordummende i mine øyne. De lurer oss, og de gjør samfunnsdebatten unødvendig polarisert og ensidig.