Jeg har nettopp avsluttet lesinga av boka «The information animal: Humans, technology and the competition for reality» av Alicia Wanless. Kort sagt så handler den om hvordan mennesket alltid har vært avhengig av informasjon, og hvordan ny teknologi endrer kampen og reglene for hva som skal oppfattes som virkelig.
Wanless’ hovedpoeng, og som jeg synes hun bruker altfor lang tid på å komme til, er at kunstig intelligens, sosiale medier og desinformasjon ikke bør forstås og behandles som helt enestående fenomener. Fra antikkens Athen til trykkekunsten, jernbane og telegraf, massemediene, spam, covid-19-informasjon og dagens KI gjentar det seg et mønster: Ny teknologi gjør informasjon lettere tilgjengelig og raskere å spre. Nye stemmer og ideer utfordrer etablerte sannheter. Og nye – og gamle – aktører bruker informasjonskanalene for makt eller profitt. Og resultatet blir gjerne konflikt, overflod og forsøk på å kontrollere informasjonsstrømmene. Borgerfreden i Norge etter kong Haralds død er et ferskt eksempel fra vår egen andedam.
Det klart mest interessante ved boka er derfor Wanless’ perspektiv på informasjonsøkologi. Informasjon kan ikke behandles som nøytrale, isolerte «biter» som bare overføres fra avsender til mottaker. Den inngår i et miljø av teknologier, institusjoner, økonomiske interesser, oppmerksomhetsvaner, politiske konflikter og menneskelige tilbøyeligheter. Når teknologien endres, endres og påvirkes hele miljøet og de som lever der.
I et slikt perspektiv er problemet ikke bare falske nyheter. Like viktig er mengden informasjon, hastigheten, konkurransen om oppmerksomhet og insentivene som gjør konfliktfylt eller følelsesladet innhold særlig effektivt. Populister av alle sjatteringer forsøker nå å beherske og utnytte denne arenaen, og så langt er vinnerne populister plassert godt til høyre. Mennesker er ifølge Wanless «informasjonsdyr»: Vi søker informasjon for å orientere oss og samarbeide, men også for å bekrefte identitet, diskutere, finne allierte og meningsfeller, påvirke andre og oppnå status. Informasjonsforurensningen oppstår dermed i samspillet mellom menneskelig psykologi og teknologiske systemer – ikke bare på grunn av enkelte ondsinnede aktører.
Det er flere sider ved boka som jeg likte godt. Den historiske sammenligningen motvirker tegnene vi ser til teknologisk panikk og ideen blant mange samfunnsaktører om at dagens problemer er helt uten sidestykke. Informasjonsøkologi er både et fruktbart begrep og analytisk grep som flytter oppmerksomheten fra individuell kildekritikk til plattformdesign, makt, økonomi og institusjoner. Dessuten kobler boka teknologi til politikk: Kampen handler ikke bare om hvilke påstander som er sanne, men også om hvem som får definere virkeligheten og sette dagsordenen. Perspektivet er særlig nyttig for å forstå hvorfor enkle løsninger – som å «kontrollere» eller forby én teknologi eller bare gi brukerne mer informasjon – ofte mislykkes.
Svakheten er at den brede historiske linja og fremstillinga ellers kan bli for glatt og overfladisk. Når Athen, sosiale medier, spam, covid-19 og generativ KI inngår i samme mønster, risikerer man å undervurdere forskjeller i skala, automatisering og maktkonsentrasjon. Likhetene til tross, det er også vesentlige forskjeller. Dagens plattformer er ikke bare nye kanaler for gamle menneskelige impulser; de er kommersielle systemer som kontinuerlig måler, sorterer og optimaliserer oppmerksomhet. Et historisk «dette har skjedd før»-perspektiv kan derfor bli for beroligende dersom det ikke suppleres med en skarp og kritisk analyse av teknologiselskapenes forretningsmodeller og betydelige politiske makt.
Boka ser da også ut til å være betydelig sterkere på diagnose enn på konkrete løsninger. Den viser hvorfor kontroll over informasjon alltid er vanskelig, men gir mindre entydige svar på hvordan et sunnere informasjonsmiljø faktisk kan etableres. En annen mulig innvending er at begrepet «informasjonsdyr» lett kan gjøre menneskelig atferd for generell: Det forklarer mye, men kan også skjule forskjeller mellom samfunn, institusjoner og grupper med ulik tilgang til makt og teknologi.
Kort oppsummert er boka best som en historisk og systemisk innføring i informasjonsøkologi. Den minner oss om at informasjonskrisen ikke bare skyldes løgner på nettet, men at den oppstår i et helt miljø der menneskelig psykologi, teknologisk infrastruktur, politisk makt og økonomiske insentiver virker sammen. Boka er mindre overbevisende dersom man forventer en detaljert teori om plattformkapitalisme eller et konkret handlings- eller reformprogram.
Samtidig som jeg leste boka til Wanless’ kom jeg godt i gang med boka «The printing revolution in early modern Europe» av Elizabeth L. Eisenstein. Tematisk handler begge de to bøkene om informasjon, teknologi og samfunnsendringer, men boka til Eisenstein går betydelig dypere og grundigere til verks samtidig som den er mer avgrenset i tid. Å lese to bøker med noe overlappende tematikk gjør det naturligvis enklere å oppdage styrker og svakheter, men det gjør det også mer interessant. Parallell lesing av disse to bøkene kan derfor anbefales, selv om det hele tar lengre tid.
Bibliografiske opplysninger
Eisenstein, E. L. (2012). The printing revolution in early modern Europe (2. utg.). Cambridge University Press.
Wanless, A. (2025). The information animal: Humans, technology and the competition for reality. Oxford University Press.
