Inspirert av Boehm og Davis-Van Atta (2022) fikk jeg i dag lyst til å tenke litt høyt om organiseringen av institusjonen jeg er en del av. Takk også til en god kollega som har bidratt som sparringpartner før jeg tok tastaturet fatt. Og på sett og vis er dagens blogginnlegg en oppfølging av innlegget «Er vi riktig organisert?» som jeg publiserte tidligere i år.
Å endre organisasjonen er et ganske vanlig tiltak når man ønsker å tilpasse organisasjonen nye rammevilkår og nye utfordringer. Ved UB Oslomet gjorde man f.eks. en større organisasjonsmessig endring i 2017 da man opprettet enheten «Seksjon for samling og system» med uttalte intensjoner om å styrke publikumsrettet arbeid/tjenester. De siste 20-30 årene har mange fagbibliotek verden over endret sine organisasjoner for å styrke og utvikle sin kapasitet innenfor «research and development». Litt forenklet vil jeg nedenfor omtale dette som forskningsstøtte. I sin artikkel (Boehm & Davis-Van Atta, 2022) beskriver forfatterne hvordan denne utviklingen kan ha ulike virkninger på etablerte normer og strukturer (kulturelle smertepunkter) i og utenfor bibliotekorganisasjonen, og basert på egne erfaringer og gjennomgang av forskningslitteraturen foreslår de to forfattterne implementering av slike forskningsstøtteenheter fra et «community based perspective».
Jeg synes dette er interessant nettopp fordi man i egen organisasjon foreslår å opprette en egen seksjon for forskningsstøtte. Uten å gå for detaljert inn i den lokale begrunnelsen for forslaget, kan man vel si den dekkes godt opp av innledningen i artikkelen til Boehm og Davis-Van Atta: «Many academic libraries are moving through an evolutionary phase in how they imagine and articulate their role in relation to their home institution’s research mission. In some cases, the urge to evolve is provoked by institutional benchmarks intended to measure how the library contributes to research productivity; in others, researcher needs are driving changes in how the library positions itself within its particular context; while elsewhere, a simple desire to raise the library’s status in industry rankings or replicate perceived “successes” at peer institutions can be a primary motivator.» (Boehm & Davis-Van Atta, 2022).
I et møte med utenlandske kolleger forleden, ble jeg sittende og tenke på hva som er Oslomet sin egenart og i hvilken grad den gir oss som fagbibliotek/fagbibliotekarer noen spesielle utfordringer og muligheter. For det første, vi er ferske som en akademisk institusjon, og vi har en distinkt annen bakgrunn (og finansieringssammensetning) enn de tradisjonelle universitetene. Oslomet er jo, uansett om man snakker om det eller ikke, først og fremst et profesjonsbasert universitet. Denne forskjellen kommer til uttrykk ikke minst i bibliotekene – her er det ingen store, flotte og prangende bibliotekbygninger med store, ærverdige boksamlinger og flotte lesesaler med takmalerier. Her hos oss er bibliotekene bruksbibliotek, med tilsvarende status, plassert inn i ganske så ordinære kontorbygninger med nærhet mellom samlinger, brukere og bibliotekpersonalet som det sentrale organiseringsprinsipp. Og vi vet fra statistikken at bruken av campusbibliotekene er svært forskjellig, avhengig av hvilke profesjonsutdanninger de betjener. For det andre – er det ting i kulturen og tradisjonene bibliotekene/bibliotekarene representerer som hemmer eller fremmer nye egenskaper, roller og funksjoner i nye organisatoriske sammenhenger? Hvordan får vi til å skape et utforskende og innovativt miljø hvis rolleforståelsen er basert på regelutøvelse, faglige standarder utviklet over år, lite fleksibilitet, rigide styringssignaler og hvor improvisasjon og utforskende lek til tider glimter med sitt fravær?
En tid tilbake skrev jeg til en kollega at jeg har vansker med å se forskjellen på det jeg og mine kollegaer gjør med undervisning, opplæring og veiledning som noe annet enn forskningsstøtte – om enn på ulike nivåer og til ulike mottakere. Gitt denne erfaringen må jeg spørre meg selv om den gitte begrunnelsen er tilstrekkelig for å konstituere en egen forskningsstøtteseksjon i UB. P.t. er jeg usikker, og derfor heller jeg mer i retning av en undervisnings- og forskerstøtteseksjon, hvis denne aktiviteten må skilles fra driften av de fysiske bibliotekene. Uansett valg av løsning, vil man ha utfordringer knyttet til kompetanseflyten mellom disse funksjonene. Hvordan man vil løse det med å opprette «siloer» med atskilte oppgaver og funksjoner, synes jeg vi har diskutert lite på tvers i UB. Det er mulig eget sykefravær forklarer det jeg ikke har fått med meg av diskusjoner. På eget bibliotek (UB Kjeller) har vi over år kjent på utfordringene med dette, samtidig som vi har forsøkt å komme med praktiske løsninger og tiltak som f.eks. 2 stykker i enkelte undervisningssituasjoner, hele kollegiet med i skranketurnusen, tid avsatt til internopplæring og kompetanseheving, dybdespesialisering, mye arbeidsplassrelatert dialog om egen praksis o.l. Før eller siden møter vi «åkke som» kapasitetsutfordringene – de kan vi ikke organisere oss vekk ifra. De kan vi bare prioritere – inn eller ut eller begrense etterspørselen med hjelp av andre metoder.
Jeg, og muligens min gode kollega, tror derfor at vi må finne et annet balansepunkt mellom UB sine undervisnings- og forskningstjenester enn mentale forestillinger/modeller basert på praksis hos de gamle og etablerte universitetene. Det må ha en bedre lokal begrunnelse og forankring hvis det skal kunne fly. Eller for å si det med ordene til Boehm og Davis-Van Atta (2022): «Missing is a discussion around the need to engage with the context and characteristics of a library’s research communities. The lack of detail and clarity about library transformation suggests a vision of innovation formed less from an understanding of researcher needs and more from the trends and aspirations of peer academic libraries».
Bibliografiske opplysninger:
Boehm, R. & Davis-Van Atta, T. (2022). A practitioner’s guide to serious play in the library. In the Library with the Lead Pipe,(May). https://www.inthelibrarywiththeleadpipe.org/2022/serious-play/