Ja til forbedret praksis

En av de tingene jeg liker best med jobben min, er mulighetene den gir for kontakt og møter med studenter og UF-personalet (undervisning- og forskerpersonalet) ved universitetet. Og da tenker jeg ikke nødvendigvis på det enkelte møtet med enkeltpersonene selv om de kan være interessante nok, men hva disse møtene representerer og forteller meg om arbeidsmåter, arbeidsprosesser, kompetanse, kunnskapsbehov osv. I og med at jeg ikke jobber aktivt i førstelinja, skjer det nok en viss filtrering før jeg kommer inn i bildet for å bistå studenter/ansatte, så det er slett ikke sikkert at mine erfaringer er generaliserbare på noe sett og vis, men etter å ha lest en artikkel om praksisen rundt referansehåndtering blant studenter, forskere og akademisk personale ved University of Huddersfield (1), skjønner jeg at mine opplevelser og erfaringer på ingen måter er verken spesielle eller unike. La meg begynne med noen av nøkkelfunnene fra den aktuelle artikkelen om praksisen for referansehåndteringer ved studenter og ansatte ved University of Huddersfield:

1. Mangfold av metoder: Studien avdekket et bredt spekter av både digitale og ikke-digitale metoder for referansehåndtering blant deltakerne. Dette indikerer at responsdentene i studien  bruker mange og ulike strategier for å håndtere sine referanser.

2. Bruk av programvare: Selv om de fleste respondentene hadde prøvd å bruke minst én type programvare for referansehåndtering, var bruken av slik programvare høyere blant stipendiater og akademisk personale sammenlignet med bachelorstudenter og studenter på mastergradsnivå. Dette tyder på at mer erfarne brukere og forskere oftere benytter seg av programvare for referansehåndtering.

3. Kontekstuelle og individuelle praksiser: Undersøkelsen fremhevet at praksis for referansehåndtering ved University of Huddersfield er sterkt kontekstavhengig og individuelt tilpasset. Valg av system, programvare eller metode for håndtering av referanseinformasjon varierer mellom brukergruppene, noe som indikerer en individuell og personlig tilnærming til referansehåndtering.

4. Utvikling av praksiser: Funn viser at praksiser for referansehåndtering utvikler seg over tid, med ansatte og forskere som ofte beskriver mer komplekse arbeidsmåter som involverer kombinasjoner av verktøy og metoder, sammenlignet med studenter. Denne utviklingen antyder en progresjon i kompleksiteten av referansehåndteringspraksis etter hvert som individer avanserer i sine akademiske karrierer.

5. Institusjonell innflytelse: Institusjonell kontekst, inkludert støtte for spesifikk programvare for referansehåndtering, påvirker deltakernes valg i håndteringen av informasjon for referansehåndtering. Institusjonelle retningslinjer, tilgjengelighet av støtte og opplæring, samt fagspesifikke normer, spiller en viktig rolle i utformingen av praksis for referansehåndtering.

Samlet understreker punktene 1-5 ovenfor en mangfoldig, utviklende og kontekstavhengig praksis for referansehåndtering blant studenter, forskere og akademisk personale ved University of Huddersfield. Og gitt at erfaringene fra University of Huddersfield har relevans for norske forhold, er det naturlig å stille spørsmål om i hvilken grad resultatene fra denne studien kan bidra til å forme beste praksis for referansehåndtering ved høyere utdanningsinstitusjoner i Norge. Jeg har trukket ut følgende tema som relevante for meg og mine kolleger som er involvert i brukeropplæring og -støtte på dette området:

1. Bevissthet om mangfoldige praksiser: Institusjonene og støttefunksjonene bør anerkjenne og imøtekomme det brede spekteret av referansehåndteringsmetoder som benyttes av studenter, forskere og akademisk ansatte. Denne innsikten kan bidra til å tilrettelegge for støtte og ressurser som møter individuelle preferanser og behov.

2. Støtte for programvarebruk: Med tanke på at bruken av programvare for referansehåndtering er høyere blant stipendiater og akademisk ansatte, kan institusjoner fokusere på å tilby opplæring og støtte for disse verktøyene. Dette vil kunne forbedre effektivitet og nøyaktighet i referansehåndteringen. Slik støtte kan inkludere workshops, veiledninger og tilgang til lisensiert programvare.

3. Kontekstuelle hensyn: Det er viktig å forstå de kontekstuelle faktorene som påvirker praksis for referansehåndtering, som f.eks. institusjonelle retningslinjer og fagspesifikke normer. Dette er avgjørende for å utforme og tilpasse effektive støttemekanismer. Institusjoner bør vurdere disse faktorene når de utvikler opplæringsprogrammer og ressurser.

4. Utvikling av praksiser: Med å erkjenne at referansehåndteringsmetodene og -verktøyene utvikler seg over tid, kan institusjoner tilby løpende støtte og opplæring som samsvarer med endrede behov blant studenter og ansatte. Dette kan innebære å tilby avanserte workshops for mer erfarne brukere og skreddersydd støtte for nybegynnere. Altså en mer diversifisert støtte- og opplæringstilnærming.

5. Integrering av programvare i arbeidsflyter: Institusjoner kan oppfordre til integrering av programvare for referansehåndtering i bredere akademiske arbeidsflyter ved å fremheve fordelene og funksjonalitetene til disse verktøyene. Å understreke programvarens rolle som en del av en større akademisk praksis kan øke utbredelsen og effektiviteten. 

6. Undervisning i informasjonskompetanse: Bibliotekarer kan integrere forståelse av referansehåndteringspraksis, inkludert både digitale og ikke-digitale metoder, i undervisning i informasjonskompetanse. Denne integreringen kan hjelpe studenter og ansatte til å utvikle effektive ferdigheter innen informasjonshåndtering som støtter deres akademiske arbeid.

Ved å ta hensyn til innsiktene fra denne og lignende studier, kan høyere utdanningsinstitusjoner skreddersy sine støttetjenester, opplæringsprogrammer og ressurser for bedre å møte det mangfoldige og stadig skiftende behovet for referansehåndtering i deres akademiske fellesskap. Det krever vilje og evne til å kritisk vurdere, undersøke og forbedre resultatene av egen praksis.

Bibliografiske opplysninger:

1. Williams L, Woods L. Reference management practices of students, researchers, and academic staff. The Journal of Academic Librarianship. 2024;50(3). 

Legg igjen en kommentar